Selv om regjeringen lemper på smitteverntiltakene, gir det ikke økt oljepris, mer eksport av fisk og råvarer eller tilstrømning av utenlandske turister. Problemet vårt er at hele verden har stengt ned og er i krise.

Koronaviruset har hatt en dyptgripende og alvorlig innvirkning på verdensbefolkningens helse og på den globale økonomien. Mens effekten av viruset på global helse er rimelig godt kjent, i hvert fall gjennom daglige oppdateringer av antall smittende og døde, er det mindre kjent hva den økonomiske effekten vil bli. 

Vi begynner imidlertid å ane konturene i Kina nå: Industri og tjenesteytende næringer har falt dramatisk i februar. Mens tilbakeslaget i industrien kan sammenlignes med fallet vi så på starten av finanskrisen i 2008, så er tilbakeslaget i tjenesteytende næringer mye større denne gangen, ifølge det internasjonale pengefondet (IMF). Det kraftige fallet i tjenesteytende næringer gjenspeiler klart effekten av de strenge tiltakene for å isolere store deler av den kinesiske befolkningen.

Innen koronaviruset nådde Norge en gang i slutten av februar, var krisen blitt mye mer kompleks. De strenge smitteverntiltakene som ble innført av den norske regjeringen 12. mars, kom på toppen av det som allerede tegnet seg til å bli en ny økonomisk nedtur: nesten 300.000 nordmenn søker nå dagpenger, mer enn ti prosent av arbeidsstyrken i Norge, ifølge Nav-tall.

Så høy arbeidsledighet har det ikke vært i landet siden annen verdenskrig.

Men hvor mye av arbeidsledigheten og antall konkurser kan tilskrives de strenge tiltakene som ble innført av myndighetene fra midten av mars, og hvor mye følger av de negative globale ringvirkningene av virusutbruddet i Kina?

Skal man legge til rette for effektiv motkonjunkturpolitikk, må man forstå hva som driver økonomien nedover, og om det vil ha midlertidig eller varig effekt.

Allerede i januar førte utbruddet i Kina til en kraftig brems i mye av verdenshandelen, produksjon og reisevirksomhet, med påfølgende fall i oljeprisen – selv om noe av det fallet også kan tilskrives oljepriskrigen mellom Saudi og Russland. Siden årsskiftet har oljeprisen falt med nesten 60 prosent, mens aksjekursene har falt med rundt 30–35 prosent. Særlig bratt har fallet vært fra midten av februar. I denne perioden har også den norske kronen svekket seg kraftig, rundt 25 til 35 prosent mot de fleste valutaer. Oljeprisfallet er trolig en viktig faktor her.

Innen smitteverntiltakene ble innført, var mye av næringslivet i Norge allerede rammet. En stor andel av permitteringene kom derfor etter én til to måneder med brems i flytrafikken, bortfall av eksportmarkeder, fallende handel, ras i oljeprisen, bortfall av utenlandske turister, og endret adferd og handelsmønster hos mange nordmenn pga. frykt for smitte.

På toppen av dette kommer altså smitteverntiltakene fra midten av mars, som fører til en nedstengning av skoler og mange tjenesteytende næringer.

Mine økonomikollegaer Torfinn Harding, Magne Mogstad, Andreas Moxnes og Kjetil Storesletten etterspør betimelig i et innlegg i DN 23. mars en gjennomgåelse av smittevernstiltakene som har bidratt til å stanse produksjonen i Norge. De ønsker også en målrettet prioritering av de økonomiske tiltakene, etter hva som trengs å gjøres, og ikke hva man kan gjøre.

Jeg er helt enig i det. Omfanget av krisen har sendt politiske beslutningstagere verden over på jakt etter tiltak for å bremse de negative økonomiske virkningene av krisen. Målet er å bremse en midlertidig krise fra å permanent skade husholdninger og bedrifter på grunn av konkurser og tap av arbeidsplasser.

Men krisen utspinner seg forskjellig fra land til land, basert på når den rammer, og graden av åpenhet i økonomien. Norge er en svært åpen og råvaredrevet økonomi. Selv om regjeringen skulle ha lempet på smitteverntiltakene i morgen, vil det ikke det føre til at global handel og oljeprisen stiger. Det vil ikke føre til at vi kan øke vår eksport av fisk og andre råvarer, eller at utenlandske turister strømmer tilbake til Norge.

Norge har stengt ned en rekke funksjoner innen barnehager, undervisning, terapi, bevertning, turisme og andre tjenesteytende virksomheter, rammer oss hardt. Men dette er ikke hovedproblemet for norsk økonomi. Hovedproblemet er at hele verden har stengt ned og er i en krise. Først når det har endret seg, kan vi håpe at den økonomiske krisen fullt ut letter.

Mye tyder imidlertid på at hele 2020 kommer til å bli preget av dette.

Regjeringen bør derfor ta seg tid til å skille mellom globale drivere i krisen og virkningen av egenpåførte smittevernstiltak. Den bør skille mellom hva den tror er midlertidig og hva den tror er permanent.

Regjeringen bør også se på sysselsettingen innenfor de forskjellige næringene og beregne om det er en lav eller høy sannsynlighet for oppsigelser, grunnet forhold utenfor oss, eller på grunn av forhold vi kan gjøre noe med.

Kinas erfaring så langt viser at riktig politikk utgjør en forskjell i å bekjempe helsekrisen – mens mange av tiltakene som ble innført forutsetter vanskelige økonomiske avveininger

For Norge handler det både om den krisen vi har skapt selv, og ringvirkningene av krisen som startet når viruset ble oppdaget i Kina. Regjeringen bør være tydelig på dette, og tilpasse virkemidlene deretter.

Referanse

Innlegget ble først publisert i DN.no 26.03.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på