Vi bør få større respekt for essensielle yrker, og en gjenreisning av solidariteten.
De fleste økonomiske kriser har sitt utgangspunkt i økonomien selv. COVID-19 kommer utenfra, som om vi hadde blitt truffet av en meteoritt. Det gjør at det vi har færre historiske erfaringer å trekke på. Likevel er historie viktig nettopp fordi det former hvordan vi tenker om nåtiden.
Kriser avdekker sårbarheter
En historisk lærdom er at kriser eksponerer svakheter og ubalanser ved økonomiske systemer, slik at de blir mer alvorlige enn årsaken alene skulle tilsi. Det er særlig to forhold Corona-krisen ser ut til å avdekke.
For det første har mange bedrifter lav egenkapital. Særlig i USA skyldes dette blant annet at de har gitt enorme summer til sine aksjonærer, primært gjennom tilbakekjøp av aksjer, noe som også har svekket den finansielle soliditeten. Enkelte bedrifter har også ekspandert kraftig ved bruk av lånekapital. For det andre viser krisen hvor sårbare de globale verdikjedene er når internasjonale kriser inntreffer, noe som er spesielt alvorlig for land med lav selvforsyningsgrad.
Et annet kjent trekk ved kriser er at de forserer og forsterker eksisterende utviklingstrekk. Allerede etter finanskrisen i 2008 var det tendenser til avtakende globalisering, disse vil sannsynligvis øke.
Innovasjonsøkonomen Joseph A. Schumpeter mente at kriser bærer i seg kimen til ny vekst. For det første gjennom psykologiske mekanismer reflektert i ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne». I tillegg vil kriser ta livet av de svakeste bedriftene og frigjøre ressurser. Endelig reduseres kostnader knyttet til for eksempel eiendom, kapital og ulike typer tjenester, noe som gjør det enklere for entreprenører å etablere nye virksomheter. Et eksempel på dette er at store formuer og bedrifter ble skapt i Norge med utgangspunkt i krisen tidlig på 1990-tallet. Det gjenstår å se om dagens krise vil skape vekst. Vi ser i hvert fall mer bruk av digital teknologi i alle bransjer, her vil det ligge mange nye forretningsmuligheter.
Positive og negative politiske konsekvenser
Den store depresjonen på 1930-tallet er viktig for historien til flere europeiske land, men kanskje aller mest for USA. President Franklin D. Roosevelt ble kjent for sitt økonomiske program «New Deal», som innebar en mer aktiv stat som skulle bruke penger for å stimulere etterspørsel og aktivitet. Når blant annet presidentkandidat Joe Biden nå tar til orde for en «green new deal», forsøker han å utnytte den historiske kraften til begrepet. Et kanskje like viktig trekk ved «New deal» var at man brukte krisen til reformere USAs finansielle system, både for å redusere faren for nye kriser og med sikte på å at finanssektoren skulle tjene hele folket. President Obama fikk kritikk for å ikke å utnytte finanskrisen i 2008 til å gjøre det samme.
Den norske/nordiske modellen har også sitt opphav nettopp i krisehåndteringen på 1930-tallet. I Norge ble arbeiderbevegelsen inkorporert i samfunnet på flere måter. Først gjennom kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, som gjorde Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet til statsminister. Like viktig var imidlertid hovedavtalen mellom LO og NAF (dagens NHO) som var et uttrykk for at partene i arbeidslivet respekterte hverandre, og har fungert som en grunnlov for arbeidslivet i snart 85 år.
Globalt lederskap er avgjørende
Verden har håndtert kriser bedre når det har vært et tydelig globalt lederskap. Det manglet etter første verdenskrig, men etter andre verdenskrig hadde USA evne og vilje å lede. Dette er annerledes nå. Selv om ingen kan utfordre USAs økonomiske eller militære styrke (ennå), er ikke landet i nærheten av den styrken og posisjonen det hadde i etterkrigstiden.
President Donald Trumps nasjonalisme og inkompetanse har gjort stor skade på USAs rykte og internasjonale posisjon. Det mest skadelidende er nok den moralske autoriteten. Kina utfordrer USA på viktige områder og kan spille en viktig rolle på flere måter, men så lenge landet er et diktatur med konsentrasjonsleirer er det vanskelig å se for seg at det kan bli en moralsk leder. Dette innebærer at Europa må ta mer ansvar for egen krisehåndtering.
Økt solidaritet
En viktig erfaring fra andre verdenskrig var at flere land ble preget av en takknemlighet til soldater som hadde slåss for landet. Da de kom hjem, fikk de rimelige boliger og finansiering av utdannelse og helseforsikring. Det rådet en oppfatning om at samfunnet og politikken skulle løfte alle.
Vi kan håpe at Korona-krisen fører til noe lignende, nå som vi er blitt bevisste hvor viktig flere profesjoner og yrker er for samfunnet. Betydningen av helsetjenesten og andre nødetater har nok vært tydelig for oss tidligere, men hva med rengjørere, søppeltømmere, transportsjåfører og butikkansatte? Det er ikke mange som snakker foraktfult om å «jobbe i kassa på Rimi» nå. Vi får håpe at den nyvunne respekten og anseelsen flere av disse yrkene nå nyter vedvarer og fortsetter å prege både velgere og politikere.
Den kalde krigen var også viktig for å videreføre solidariteten og fellesskapet som sprang ut av krisen på 1930-tallet og andre verdenskrig. Den vestlige samfunnsmodellen, basert på demokrati og markedsøkonomi sto i vedvarende strid med den kommunistiske samfunnsmodellen. Striden var mellom land, men også mellom velgere, bedrifter og fagforeninger innad i vestlige land. Det ble avgjørende å vise at den kapitalistiske markedsøkonomien var anstendig og tjente dem som satt nederst ved bordet. På handelshøyskoler lærte studenter at bedrifter og næringsliv måtte utvise samfunnsansvar og anstendighet, som ledd i den kalde krigen. Denne ideologiske og politiske disiplineringen forsvant med murens fall i 1989. Kanskje kan Korona-krisen også gjenskape noe av denne fellesskapsånden og solidariteten.