Flere av krisetiltakene for norske bedrifter motvirker verdiskaping. De må endres – innsats må bli mer lønnsomt. Støtten kan baseres på omsetningsfallet hos konkurrentene heller enn hos støttemottageren.

Norske myndigheter frykter at koronakrisen skal utløse en konkursbølge og har derfor hasteinnført økonomiske tiltakspakker i stor skala. Politikken preges av at målet om å hindre konkurser er blitt prioritert foran effektiv ressursutnyttelse mens krisen pågår.

Gitt tidspresset man har operert under, kan dette ha vært forståelig.

Like fullt, i tiden fremover er det viktig å holde verdiskapingen høyest mulig innenfor smittehensynenes grenser. Flere av tiltakene som er blitt innført, svekker dessverre bedriftenes incentiv til å gjøre det best mulig i en vanskelig situasjon.

Fremover gjelder det å korrigere mekanismene for bedriftsstøtte slik at incentivene for verdiskaping gjenreises.

Flere samfunnsøkonomer har allerede sagt det samme. De to viktigste tiltakene for å hjelpe bedrifter gjennom koronakrisen lider av et alvorlig problem: Støtte er betinget av lav verdiskaping.

Da permitteringsordningen ble lansert, påpekte mine kolleger Espen Henriksen, Espen Moen og jeg hvordan den vil motivere bedrifter til å sende arbeidstagere på dør så snart produktiviteten deres faller under lønnen (DN 19. mars). Dermed hindres arbeidskraft i å bli nyttiggjort, og omstilling til en arbeidshverdag under koronaviruset blir begrenset slik også BI-kollega Jørgen Juel Andersen og Morten Greaker (Oslo Met) har beskrevet i detalj (DN 8. april). I skrivende stund er mer enn 300.000 mennesker blitt permittert i Norge. Man må spørre seg om ikke en annen type ordning kan gi bedre utnyttelse av arbeidskraften.

Det andre hovedtiltaket er kompensasjonsordningen for faste utgifter. Her får bedrifter tilskudd som er proporsjonale med deres eget omsetningsfall og deres faste utgifter, slik som husleie og renter på lån. Som Ragnar Torvik ved NTNU allerede har forklart: Fordi tilskuddet øker jo lavere omsetning bedriften får, svekker ordningen incentivet til å holde omsetningen oppe.

Ordningen fungerer i praksis som høy skatt på omsetning.

Når vi samfunnsøkonomer påpeker dette, mener vi ikke å «mistenkeliggjøre bedriftene» slik enkeltrepresentanter for regjeringspartiet Høyre har uttrykt det den siste tiden. Vi forsøker kun å forklare de faktiske incentiveffektene av politikken. Bekymringen vår er ingen mistenkeliggjøring, men en tillitserklæring til ledere i norske bedrifter: Vi tror de vil gjøre alt de kan for sikre høyest mulig lønnsomhet for bedriftens eiere.

Det siste er fundamentalt i en markedsøkonomi som den norske. En hovedoppgave for den økonomiske politikken er å sikre at det som lønner seg for samfunnet også lønner seg for bedriften. Når dette er på plass, kan vi overlate til dyktige ledere å skape verdier for fellesskapet. Og på dette punktet svikter altså permitterings- og kompensasjonsordningen. Bedriftenes konkursrisiko er blitt redusert, men samtidig har ordningene svekket den private lønnsomheten av å skape verdier for samfunnet.

Kan støtteordninger utformes på en måte som begrenser konkursrisiko uten å svekke incentivene til å skape verdier?

Her mener jeg svaret er et klart ja. Dagens ordninger er dårlige fordi de er betinget på aktiviteten i den mottagende bedrift. Løsningen er å gjøre dem betinget av omstendigheter utenfor bedriftens kontroll. Et alternativ er å betinge på omsetningsfallet vi har bak oss i mars, slik Torvik har tatt til orde for.

Et bedre alternativ kan være å gjøre støtten betinge av omsetningsfallet i sammenlignbare bedrifter, for eksempel innen samme bransje og region.

La oss ta arkitektfirma og kompensasjonsordningen for faste utgifter som eksempel.

Med dagens ordning vil et arkitektfirma få mindre støtte jo bedre det lykkes i å opprettholde omsetningen. Hvis støtteordningen heller baserte seg på gjennomsnittlig omsetningsfall i arkitektbransjen, ville ikke støtten reduseres av firmaets suksess.

Sammenlignet med dagens ordning vil bransjealternativet belønne de firmaene som opprettholder aktiviteten på bekostning av dem som kutter ned.

Dette prinsippet kan også anvendes til å erstatte dagens permitteringsordning med en lønnssubsidieordning. Lønnssubsidier vil si at staten dekker en andel av bedrifters lønnsutgifter. Slike subsidier er permitteringer overlegne, fordi de lar folk stå i jobb, men de blir fryktelig kostbare dersom alle bedrifter skal få dem.

Hvis vi graderer subsidiene etter omsetningsfall, løses dette problemet. Og hvis omsetningsfallet beregnes ut fra sammenlignbare bedrifter heller enn den mottagende part, svekkes ikke motivasjonen til å holde aktiviteten oppe.

Politikerne har vist handlekraft etter at koronaviruset brøt ut. Den store testen blir om de evner å justere tiltak med dårlige egenskaper heller enn å la det gå prestisje i dem. For den økonomiske politikkens del foreligger gode, gjennomførbare måter å øke incentivstyrken på. Velges disse, reduseres kostnadene ved å slåss mot korona.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på