Det er flere gode grunner til å beholde 19 valgdistrikter ved stortingsvalg, men det er lite som tyder på at det er nødvendig for å sikre representasjon fra hele landet.

Nylig leverte Valglovutvalget utredningen sin om det norske valgsystemet, der ett av forslagene gjelder inndelingen i valgdistrikter. Utvalget går inn for å bevare dagens distrikter basert på de tidligere fylkene, og argumenterer med at dette «sikrer i større grad representasjon fra hele landet enn det de nye fylkene gjør» (s. 23).

Er det et gyldig argument?

Hvilken rolle spiller geografi i norsk politikk?

I en serie forskningsartikler har vi sett på hvilken rolle geografi spiller i norsk politikk. I fylkestingene viser data at de minst folkerike kommunene er overrepresentert i forhold til folketall i fylkestingene. Dette gjelder særlig de tidligere fylkene Hordaland, Sør-Trøndelag og Vest-Agder, der én storby står for en stor del av befolkningen.

Heller ikke på Stortinget er byene overrepresentert. Dersom en skiller mellom representanter fra bykommuner og distriktskommuner, utgjør stortingsrepresentantene fra hver av disse kategoriene omtrent den andelen som befolkningsandelene skulle tilsi. Dette mønsteret har vært bemerkelsesverdig stabilt siden 1960-tallet.

Partienes rolle

I en ny studie har vi sett på partienes rolle når det gjelder geografisk representasjon i Stortinget siden 1953. Her finner vi klare tegn på at partiene tar geografiske hensyn når de nominerer kandidater. De ti øverste kandidatene på listen kommer som regel fra åtte-ti forskjellige kommuner.

Dette innebærer at flere kommuner blir representert enn det som ville vært tilfelle dersom kandidatene ble trukket tilfeldig fra befolkningen i valgdistriktet.

For eksempel består de ti første plassene på Arbeiderpartiets valglister i Sør-Trøndelag av kandidater fra 7,7 kommuner i gjennomsnitt. Hvis kandidatene hadde vært tilfeldig trukket fra befolkningen, ville i gjennomsnitt bare 5,5 kommuner vært representert.

Funnene våre viser at partiene i stor grad tar hensyn til geografisk representasjon innenfor dagens valgdistrikter. Det er derfor grunn til å tro at den geografiske spredningen vil være god også med større distrikter, og at dette derfor er et dårlig argument mot å gjøre endringer. Dette er i tråd med mindretallet i valglovutvalget, som mener at geografisk representasjon er noe «partiene vil ivareta gjennom nominasjonsprosessene» (s. 83).

Ny fylkesinndeling

Vi tror likevel ikke det er noen god idé å følge mindretallets standpunkt og basere valgdistriktene baseres den nye fylkesinndelingen.

  • Det er betydelig usikkerhet knyttet til dagens fylkesstruktur. Det rødgrønne flertallet i Viken vil for eksempel å forsøke å oppløse seg selv dersom det blir regjeringsskifte i 2021.
  • Større valgdistrikter vil føre til at hver enkelt representant i mindre grad må stå til rette overfor velgerne sine.
  • Det vil senke terskelen for at småpartier kan vinne distriktsmandater, noe som kan bidra til svekket styringsdyktighet.

Som valglovutvalget selv påpeker viser internasjonal forskning at «mellomstore valgdistrikter med mellom fire og åtte mandater per distrikt (…) gir en relativt god proporsjonalitet uten for stor fragmentering. Dagens norske valgdistrikter er dermed allerede noe større enn hva som i denne forskningen regnes som det mest hensiktsmessige.» (s. 77)

I det norske systemet bidrar dessuten utjevningsmandatene til proporsjonalitet, noe som reduserer behovet for store distrikter.

Geografisk tilhørighet har betydning

Forskningen vår viser at geografisk tilhørighet har betydning for både velgernes og politikernes adferd. Når en kandidat kommer inn på Stortinget, øker partiets oppslutning i kandidatens hjemkommune sammenlignet med andre kommuner i valgdistriktet. De valgte representantene nevner også hjemkommunen sin i langt større grad enn andre kommuner i stortingsdebatter.

Derimot finner vi ingen klare tegn til at de får gjennomslag for politikk som gagner hjemkommunen spesielt.

Uansett tyder resultatene våre på at betydningen av geografi i politikken handler om langt mer enn inndeling i valgdistrikter. Og at utkantene neppe har så mye å frykte, uavhengig av valgsystem.

Referanse

Innlegget ble først publisert på dn.no 05.06.20.

  • Fiva, J. H., Halse, A.H. & Smith, D.M. (2020). Local representation and voter mobilization in closed-list proportional representation systems. Quarterly Journal of Political Science, under publisering.
  • Fiva, J. H., & Smith, D.M. (2017). Norwegian parliamentary elections, 1906–2013: representation and turnout across four electoral systems. West European Politics, 40(6), 1373–1391.
  • Halse, A. H. (2016). More for everyone: The effect of local interests on spending on infrastructure. European Journal of Political Economy, 43, 41–56.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på