I pengepolitikk er det blitt vanlig å kommunisere planer for rentesettingen fremover. Nå som aktivismen rår i den øvrige økonomiske politikken, er det trolig fornuftig å gjøre det samme der.

Innenfor pengepolitikk har det å offentliggjøre fremtidige politikkintensjoner, kjent som «forward guidance», gått fra å være en interessant akademisk idé til å bli en etablert del av godt sentralbankhåndverk.

Styringsverktøy

Det faglige bakteppet var økt vektlegging av forventningsdannelse i de økonomiske modellene som ble brukt til å analysere pengepolitikk. Logikken her er egentlig veldig enkel. Når man antar at beslutningstagere har lang horisont, følger det at forventninger til fremtidig rentesetting kan være vel så viktig som de umiddelbare rentebeslutningene som gjerne gjelder for kun 8–10 uker av gangen. Da følger det også at hvis sentralbanken kan formidle sine fremtidige politikkintensjoner overfor beslutningstagere, vil denne kommunikasjonen fungere som et styringsverktøy på linje med faktiske rentebeslutninger.

Michael Woodford ved Columbia University var kanskje den som frontet dette argumentet sterkest. Han forkynte budskapet til alle som ville høre etter. Blant dem var Norges Bank. Som en av de første sentralbankene i verden, begynte de i 2005 å publisere baner for hvordan de anslo at deres egne beslutninger om styringsrenten ville arte seg de nærmeste årene.

Finanskrisen

Faglig argumentasjon var ikke det eneste som fikk verdens sentralbanker til å kommunisere fremtidige politikkintensjoner mer eksplisitt. Finanskrisen i 2008 ble utslagsgivende da den brakte styringsrenter verden over ned til null. Dette blir gjerne sett som et anslagsvis gulv for hvor lavt rentene kan settes. Dermed var det vrient å se hva mer som kunne gjøres for å stimulere økonomien. Dette fikk de store sentralbankene, med den amerikanske i spissen, til å rette oppmerksomheten mot formidling av planer for hvor lenge de beregnet å holde renten nær null. Håpet den gang var at man kunne få de lange rentene i markedet til å falle hvis man signaliserte at de korte styringsrentene skulle holdes nær null helt til økonomien normaliserte seg.

Koronakrisen

Finanskrisen var forrige krise. Koronakrisen er helt annerledes. Den klareste forskjellen er kanskje at finanskrisen primært virket ved å trekke etterspørselen ned mens koronakrisen primært virker gjennom tilbudssiden i økonomien. I tillegg traff finanskrisen forholdsvis bredt. Dagens krise rammer noen næringer knallhardt mens mange andre går fri eller endog tjener på den. Virkemiddelbruken i dag er derfor med rette helt annerledes enn sist. Det er for eksempel tvilsomt om rentekutt er like viktig, eller i det hele tatt ønskelig, nå som under finanskrisen. Men, disse forskjellene reduserer ikke behovet for kommunikasjon av planer for fremtidig økonomisk politikk. Sannsynligvis er det heller motsatt ettersom den voldsomme virkemiddelbruken i koronakrisen mangler historisk sidestykke.

Permitteringsordningen

Et godt eksempel er permitteringsordningen. På grunn av kontraktfestede oppsigelsesfrister trenger arbeidsgivere å vite god tid i forveien om de kan belage seg på at deres arbeidstagere kan forbli permittert etter 26 uker som er den vanlige maksimumsgrensen. Usikkerhet om politikken kan få bedriftene til å treffe oppsigelsesbeslutninger de senere angrer på, enten den ene eller andre veien.

Kontantstøtteordningen

Et annet eksempel er kontantstøtteordningen der staten dekker deler av bedrifters faste uunngåelige utgifter. Denne ordningen fases nå ut, hvilket er helt naturlig siden økonomien er i ferd med å normalisere seg i de fleste næringer. Men i noen bransjer vil omsetningen trolig forbli lav inntil koronaviruset er tatt hånd om. Og nye smittebølger, med nye nedstengninger, er sannsynlige utfall fremover. Dess tydeligere myndighetene kan signalisere fremtidige politikkplaner for utsatte bransjer og for ulike smittescenarioer, dess lettere blir det for private investorer, ledere og alminnelige arbeidstagere å tilpasse seg.

Lønnstilskuddordningen

Et tredje eksempel er lønnstilskuddsordningen der bedrifter får dekket deler av lønnen til hver permitterte arbeider de tar tilbake. Hvis dette er et virkemiddel som ikke skal bli gjenbrukt i fremtiden, er det hensiktsmessig å informere om det nå slik at det ikke blir et skred av permitteringer ved neste smittebølge eller økonomiske krise. Hvis planen er å videreføre virkemiddelet, bør alle eiere vite om det slik at det ikke igjen gir noen bedrifter en overraskende konkurransefordel. Hvis det finnes særskilte omstendigheter som avgjør om virkemiddelet vil brukes eller skrotes, bør disse formidles.

I ettertid er det uklart om den pengepolitiske kommunikasjonen som ble innført av Norges Bank i 2005 eller verden rundt etter finanskrisen, bidro nevneverdig til å stabilisere økonomien. Det er nær umulig å empirisk bevise kausale virkninger på et så aggregert nivå. Likevel har det å tydelig formidle fremtidige politikkintensjoner etablert seg som en gullstandard blant sentralbanker. Årsaken er trolig at når man først har begynt, flyttes bevisbyrden over til de som vil fjerne formidling og gjeninnføre tåkelegging. Og argumentene for å holde pengepolitiske intensjoner skjult er syltynne. Sannsynligvis gjelder det samme intensjonene for den fremtidige koronapolitikken.

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 15.07.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på