Som operativ leder i utlandet har jeg ofte kjent på usikkerheten over å lede i en annen kulturell kontekst. Men som forsker har jeg underlig nok måttet leve med vitenskapelige studier som viser at god ledelse er det samme overalt.

Forstå det den som kan. Når jeg har prøvd å ta til motmæle mot optimistiske forskerkolleger, får jeg høre hvordan «meta-undersøkelser viser at god ledelse er universell». For meg virket forskningen blind for kulturforskjeller.

Spørreskjemaer

Først etter flere år begynte jeg å ane hvor hunden lå begravet. Forskningen på «ledelse» er ofte basert på spørreskjemaer. Og disse spørreskjemaene er utrolig sårbare for å plukke opp informasjon fra sine egne spørsmål. Noe annet ville nesten vært rart.

Statistikk basert på spørreskjemaer vil noen ganger, men ikke alltid returnere tall som mest gjenspeiler språket i spørreskjemaene. Når dette skjer, kan vi forutsi sammenhengene i svarene før vi spør noen levende mennesker. Vi kan vise dette ved hjelp av noen typer digitale tekstanalyser som brukes i f.eks. maskinlæring.

Kulturblinde spørreskjema?

Etter noen tid som leder i utlandet kom jeg på å bruke denne teknikken for å undersøke om spørreskjemaene kanskje var kulturblinde. Jeg samlet data om ledelse fra nordmenn på norsk og engelsk, kinesere på kinesisk og engelsk, pakistanere på urdu og engelsk, indere på engelsk, tyskere på tysk og selvsagt masse folk med engelsk som morsmål.

Først sjekket jeg om de digitale tekstanalysene kunne gjette folks svar på tvers av alle kulturer. Og sånn var det faktisk, selv nordmenn på norsk og kinesere på kinesisk var forutsigbare for datamaskinen vår. Men den jobbet egentlig bare med spørsmålstekstene på engelsk, stående på en kontorpult i Boulder, Colorado. Likevel kunne den altså gjette nokså nøyaktig på sammenhengen i svarene på verdens mest berømte «målingsverktøy» innen ledelse hos trauste nordmenn og egenrådige kinesere.

For å sjekke om det var noe som helst kulturelt igjen, prøvde vi å se hva kinesere på engelsk og kinesisk, eller nordmenn på norsk og engelsk, ville ha til felles. Hadde de noe bare seg imellom, som datamaskinen ikke kunne gjette på forhånd? Vi fant i beste fall smuler av tall.

Vår digitale språkanalyse viste, med andre ord, at ledelse var det samme over alt.

Språk

Eller stopp litt, er det helt sant? For alt datamaskinen analyserte, var altså språket i spørsmålene. Datamaskinen hadde ingen informasjon om hverken ledere eller medarbeidere.

Alt datamaskinen kunne vise, er at dersom et spørreskjema er korrekt oversatt, så vil folk svare likt.

Ledelsesforskning er ofte som å forske på hva det er med fredager som skaper lørdager. Svaret er at det er ingen ting med fredager som skaper lørdager. Det er bare en sammenheng vi har bestemt oss for i språket.
Når forskningens data blir rene språkdata på denne måten, forsker vi bare på hva som kan sies om ledelse. Altså menyen i stedet for maten.

For å sammenlikne med praksis kan du tenke på systemet av lengdegrader og breddegrader som vi bruker til å beskrive jordkloden. Dette er et tenkt system som vi har funnet opp for å beskrive jorda. Det er nyttig til noen ting, men ikke til andre. For eksempel er det like langt fra 60. til 61. breddegrad som fra 70. til 72. Men det er bare i tallenes abstrakte verden.

På bakken kan reisen vise seg å være langt vanskeligere og farligere. Vanskelighetene kommer ikke til uttrykk i den abstrakte tallverdenen.
Sosialvitenskapen generelt, og organisasjonsfagene spesielt, er ofte hjemfalne til å forske på abstrakte størrelser som kalles «konstrukter».
Ord som «ledelse», «motivasjon» eller «konkurransefortrinn» er slike konstrukter.

Hvis du forsker på hvordan folk bruker disse ordene, vil du finne at de lar seg definere temmelig likt over hele verden. De er som lengdegrader og breddegrader: De er abstrakte hjelpemidler for å manøvrere i en verden som er markant forskjellig på bakken.

"Hard obskurantisme"

Forskere i slike disipliner er ofte bevæpnet med nesten ubegripelige matematiske modeller, og driver med noe som professor Jon Elster treffende har kalt «hard obskurantisme». Regnestykkene er så kompliserte at bare de mest innvidde skjønner dem. Dermed mister man av syne at det ikke er maten, men menyen, man regner på.

Dermed spiser også forskerne menyen, og det med forgylte hummergafler av såkalte multilevel strukturmodeller.

Her kan man leve det vakre livet i en ideell verden, der det er like langt mellom breddegradene om man er i tropene, i Arktis eller over bunnløst hav.

I Norge er vi stolte av å ha vært først på Sydpolen og blant de første på Nordpolen også. Men ville vi vært like stolte av å ha sendt ut en ekspedisjon for å finne ut hvor «høyre» egentlig er, og deretter skryte av neste store prosjekt for å kartlegge «venstre»? Her pleier vi å være tilfredse med å se på «høyre» som et mindre presist begrep, en subjektiv oppfatning som kan være nyttig til å regulere trafikken.

Viktigheten av språket som verktøy

Et vanlig ordtak innen ledelsesfagene hevder at «hvis du ikke kan måle det, kan du ikke styre det». Dette er ikke strengt tatt sant. Ved å vri på det, får vi noe som er HELT sant:
«Hvis du ikke kan snakke om det, kan du ikke styre det».

Det er ikke noe spesielt med tall. Hovedsaken er å kunne snakke om utfordringene. Dersom forskningen på ledelsesfag skal gjøre noen skikkelige framskritt må vi begynne å forstå mer av språkets rolle som verktøy.

Språket er ikke en nøytral beholder for kunnskap.

Referanse

Innlegget ble først publisert i Dagens Perspektiv 11.09.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på