Budsjettspråket tåkelegger oljepengebruken, og vi økonomer lar det passere. I år skjuler «bruk av oljeinntekter» både oljestøtte og optimistiske prognoser.
Bruken av oljeinntekter i statsbudsjettet for 2021 tilsvarer tre prosent av Oljefondet. Dette høres informativt ut og gjengis jevnlig i mediene og av økonomer. Men realiteten er en annen. For å forstå hva tre prosent er, må du kjenne samfunnsøkonomisk tankegang, lese stats- og nasjonalbudsjettet (jeg skiller ikke mellom dem her) og kunne tekniske detaljer i beregningsarbeidet til Finansdepartementet.
Oljekorrigering
«Bruk av oljeinntekter» er definert i budsjettdokumentene. Definisjonen er avledet fra handlingsregelen som sier at «strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd» skal være tre prosent av Oljefondet. Bruk av oljeinntekter er nettopp dette korrigerte underskuddet. Og budsjettet angir en prognose for hva dette blir neste år. Ordene i kursiv gjør at denne definisjonen av pengebruken kan tåkelegge istedenfor å oppklare.
Dette er egentlig ikke nytt. Jeg får eksem av debatter om norsk finanspolitikk hver høst. Men i år er det ekstra ille.
Det kanskje viktigste først: Oljekorrigering medfører at vi vasker skattelettene til oljenæringen vekk fra bunnlinjen i årets budsjett.
Oljekorrigering er i utgangspunktet fornuftig. Korreksjonen betyr at statens overskudd fra petroleumsvirksomhet ikke påvirker fremstillingen av økonomisk politikk. En grunn til å gjøre dette, er at overskuddet ikke kommer fra verdiskaping i vanlig forstand, men er mer å regne som omplassering av nasjonalformuen vår fra olje i bakken til penger på bok. Disse pengene kommer fra grunnrentene som følger av at olje og gass er knappe ressurser, og de tilhører fremtidens nordmenn like mye som oss nålevende.
At fellesskapet får del av grunnrentene innen olje, skyldes primært at embetsverket for 50 år siden utformet og fikk politikerne med på et effektivt skattesystem. Og så lenge dette systemet ligger fast, er det naturlig å skille ut statens inntekter fra petroleumssektoren når vi skal vurdere hvor heftig pengebruken i offentlig sektor er i forhold til inntektene. For selv om systemet ligger fast, vil inntektsstrømmen variere med hopp i oljepris eller oljeutvinning som ligger utenfor politikernes kontroll. Denne variasjonen bør lukes vekk før budsjettunderskudd rapporteres, for den sier ingenting om hva politikerne prioriterer.
Petroleumsinntektene faller
Men så ble 2020 året da den norske modellen for grunnrentebeskatning ikke lå fast likevel. Ifølge årets budsjett er petroleumsinntektene anslått å falle fra 283 milliarder i 2019 til 122 milliarder i 2021, «trukket betydelig ned av de midlertidige endringene i petroleumsskattesystemet, samt lavere olje- og gasspriser».
Når skattesystemet bak petroleumsinntektene endres av politikerne, bør dette absolutt synliggjøres i det mest rapporterte budsjettunderskuddet. Det skjer ikke med dagens praksis.
Strukturelt underskudd
Den neste tåkeskyen kommer av at det rapporterte underskuddet skal være strukturelt. Det betyr å justere for hvordan skattebaser som arbeidsinntekt og utgiftsposter som ledighetstrygd mekanisk varierer med konjunktursituasjonen.
I en stor nedgang som nå, vil skatteinntektene falle mens utgiftene vil øke helt automatisk hvis skatte- og trygderater ligger fast. I oktober ble denne effekten anslått til 60 milliarder kroner, som derfor er tatt ut av regnestykket for bruk av oljepenger.
Det finnes gode grunner til å la skatterater ligge fast slik at budsjettunderskuddet varierer automatisk. Men det blir misvisende å overse disse 60 milliardene i diskusjoner av hvor stor pengebruken er i år. Det er også vrient å gjennomskue hvordan denne summen er beregnet.
Konjunkturjustering av budsjettunderskudd er ingen eksakt vitenskap og gir mye frihet til den som beregner.
Prognosearbeid
Det tredje momentet i år er prognosene bak budsjettet. Hva er de egentlig ment å representere? Selv trodde jeg de anga statistisk forventet aktivitet og pengebruk i 2021. Det gjør de ikke. I budsjettet står det nemlig at prognosene antar det ikke blir noen ny smittebølge i Norge.
Det er forståelig at prognosearbeid er ekstra vanskelig i år. Ingen visste i september at smitte skulle blusse opp i november. Men alle visste at det var en god sjanse for smittebølge to. Å ignorere denne muligheten i prognoser for 2021, er drøyt.
Mer generelt, hvis prognoser representerer et skjønnsmessig utvalg av scenarioer, er det veldig uklart hvordan man skal tolke de budsjettunderskudd som prognosene leder frem til. Kanskje var tre prosent ment som et best-case scenario?
Ingen vet hva som er riktig bane for budsjettunderskudd etter en krise som denne. Det avhenger særlig av hvordan vi tenker oljeformuen bør fordeles mellom generasjoner. Men den etablerte sjargongen tilslører hvor dyr den planlagte politikken for 2021 forventes å bli for dem som kommer etter oss. Det er ikke bra.
Offentlige finanser må være gjennomsiktige for at økonomien og demokratiet skal fungere.