Statlig pengedryss hindrer konkurs og jobbtap, men det forlenges stadig – og politikerne kappes om å plusse på. De må regne med en boomerangeffekt og konkursras når tiltakene opphører.
Fredag 12. februar legger regjeringen frem Perspektivmeldingen 2021. Der varsler den at i tiårene som kommer vil det stå færre yrkesaktive bak hver pensjonist, noe som betyr at statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye. Samtidig skal Norge gjennomføre det grønne skiftet.
Det betyr at omstillingen av hele økonomien haster om vi skal sikre velferdssamfunnet.
Statens finanser og omstillingstakt har imidlertid gått hver sin vei under pandemien. Utgiftene har gått opp, mens omstillingstakten har gått ned.
Massiv finanspolitisk stimulans
Pandemien og nedstengningen av samfunnet har ledet til en massiv finanspolitisk stimulans. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare i Norge. Globalt utgjorde den finanspolitiske stimulansen 12 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) i 2020, ifølge det internasjonale pengefondet (IMF). Halvparten er økt offentlig pengebruk eller skattekutt, mens den andre halvparten er tilførsel av likviditet og kapital til privat sektor.
I mange land har også sentralbanker tilført likviditet og kjøpt statsgjeld.
Stimulansen har vært helt nødvendig for å redde arbeidsplasser og hindre konkursras, samt dempe noe av den kraftige nedturen. Men konsekvensen er at offentlige budsjettunderskudd snart utgjør ti prosent av verdens bnp, samtidig som offentlig gjeld er estimert til rekordhøye 100 prosent av bnp, ifølge IMF.
Budsjettunderskudd
For Norge, som har Oljefondet å tære på, kan utfordringene virke mindre alvorlige. Men det er bare tilsynelatende. I fjor høst anslo regjeringen at det offentlige budsjettunderskudd vill bli 12,3 prosent av bnp for Fastlands-Norge i 2020. Og det var før Stortingets mange påplussinger.
Budsjettunderskuddet her dekkes altså av midler fra Oljefondet, fremfor å være lånefinansiert som i andre land. Like fullt byr et så stort budsjettunderskudd på utfordringer i en tid der statens utgifter ligger an til å øke kraftig de neste tiårene. Og dersom enkelte av støttetiltakene også bidrar til å låse inn arbeidskraft fremfor å bidra til nødvendig omstilling, slik Holden-utvalget (som jeg var en del av) og de fleste økonomer har hevdet, vil det gi større utfordringer på sikt.
Omstilling av Norge
Så langt ut i pandemien bør derfor valgene som politikerne gjør, handle om mer enn å dempe de negative effektene av pandemien. De bør også handle om å gjøre Norge bedre rustet til å takle utfordringene etter pandemien, herunder omstilling av Norge, enten det er i privat eller offentlig sektor.
På Stortinget synes imidlertid oppmerksomheten fortsatt å være på kortsiktige hensyn. Den såkalte firerbanden, opposisjonspartiene Ap, Frp, Sp og SV, ser ut til å være opptatt av å overby regjeringens tiltak.
Jeg tviler vel på at de fire opposisjonspartiene er så glad for medienes beskrivelse av å være en firerbande. Ikke syns jeg beskrivelsen er så god heller. Firerbanden var, som mange sikkert husker, betegnelsen på de fire lederne for den toneangivende ultraradikale fraksjonen i Kinas kommunistparti under kulturrevolusjonen fra midten av 1960- til midten av 1970-tallet.
Men firerbande eller ei, det er en påfallende enighet i opposisjonen om å øke pengestøtten for å motvirke virkningen av pandemien. Og noen av påplussingene er tiltak som bidrar til at mange får det bedre i dag, særlig sårbare grupper, som studenter. Så det er forståelig. Men så lenge påplussingene ikke bidrar til at vi får i gang noen omstilling, frykter jeg en større boomerangeffekt når tiltakene trekkes tilbake.
Antall konkurser har falt under pandemien
Og det er noen farevarsler. Stikk i strid med hva vi så under finanskrisen og andre nedturer, har antallet konkurser falt under pandemien. Det gjelder ikke bare i Norge, men også på verdensbasis: 25 prosent færre i 2020 enn i 2019, ifølge IMF. Primært fordi aktiv politikk har holdt mange bedrifter kunstig i live, fremfor å la dem omstille seg.
Problemet er at når stimulansen trekkes tilbake, venter man at konkurstallene vil skyte i været. Det er ikke gode nyheter for dem som har vært permittert lenge. Jo lenger permitteringen varer, desto færre må vi også regne med kan komme tilbake til jobben en dag.
Fremover blir det en krevende avveining hvordan man kan vri støtten fra å beskytte arbeidsplasser til også å skape nye arbeidsplasser, og det altså i en økonomi som helt sikkert vil gjennomgå en strukturell omstilling etter pandemien.
Det skal bli interessant å se om opposisjonspartiene er like enige med hverandre om hvordan det skal skje, samt hvordan offentlig utgifter da skal kuttes, som de har vært på å øke offentlig pengebruk under pandemien.
For Norges del, som også har store utfordringer med å omstille seg til det grønne skiftet, frykter jeg at det haster nå. Det siste vi ønsker er en rekyl opp av konkurser når samfunnet åpner opp igjen, en rekyl som kunne ha vært unngått om flere bedrifter hadde omstilt seg i tide.