Ett år med korona har vist oss at ingen i Norge virkelig tror på markedskrefter, i alle fall ikke politikerne: Staten kunne krevd at gårdeiere må kutte husleien hvis bedrifter skal få koronastøtte.

Innen fagfeltet politisk økonomi kan det være hensiktsmessig å skille mellom to dimensjoner av uenighet. Den ene dimensjonen handler om preferanser for hvilke goder eller hvilke mennesker vi skal prioritere. Den andre dimensjonen handler om virkemiddelforståelse, typisk om hvor mye vi skal trekke på markedsmekanismer for å løse utfordringer.

Dessverre virker konflikten langs den andre dimensjonen avdempet i Norge.

Fordelingspolitikk

Som en forenkling, kan vi kalle den første dimensjonen fordelingspolitikk. Enkle eksempler er fra miljøpolitikken, der noen liker vei mens andre liker myr, eller arbeidsmarkedspolitikken, der noen liker lærere og andre liker gründere.

Effektivitetspolitikk

Den andre dimensjonen kan vi kalle effektivitetspolitikk. Alle er tjent med at vi bygger så gode veier som mulig til så lave kostnader som mulig, såfremt kostnaden av tørrlagt myr beregnes riktig. Men hvordan sikrer vi at de rette veiene bygges billig og at kostnadene av ødelagt myr vektes riktig inn i regnestykket?

Og vi ønsker alle et arbeidsmarked som motiverer folk til å velge de karrierene der innsatsen deres skaper mest mulig verdi. Men hvordan ser det systemet ut?

Økonomer har litt å tilføre langs den første dimensjonen. Vi kan få frem ny informasjon, for eksempel om den samfunnsøkonomiske betydningen av veier eller av gründere i forhold til lærere, eller hvor stor del av landets verdiskaping som faktisk tilfaller ulike grupper. Men vi må stoppe der, folk skal få ha sine preferanser i fred.

Langs den andre dimensjonen kan økonomifaget bidra med mer. For eksempel, hvis det er politisk vanskelig å prioritere mellom veier, vil en økonom kunne foreslå at brukere må betale for å kjøre på veiene når de står ferdig. Da vil politikere som ivrer for vei til sitt hjemfylke, måtte tenke på hvor mye brukerne verdsetter akkurat denne veien.

Og når en vei skal bygges, vil økonomer flest anbefale at prosjektet legges ut på anbud i et marked med flere uavhengige utbyggere. Konkurranseutsatte anbudsrunder gjør at de mest effektive tilbyderne vinner frem og motiverer til hard innsats. Og for å sikre at miljøkostnadene tas skikkelig hensyn til, vil et økonomisk tips være at man i anbudsrunden krever at utbygger budsjetterer med kvotekjøp for eventuelle utslipp av miljøgasser fra myrene som tørrlegges.

Brukerbetaling, konkurranseutsetting og kvotepriser er velkjente mekanismer i deler av effektivitetspolitikken. De har til felles at de forsøker å trekke inn markedskrefter for å disiplinere statens ressursbruk. Og vi er heldigvis vant til å se bruken av markedsmekanismer diskutert i politiske debatter om veiutbygging. Men hvorfor har ikke samme type mekanismer stått sentralt i den politiske debatten om koronatiltak det siste året?

Mekanismer under koronakrisen

Et eksempel er illustrerende. Bedriftseiere med omsetningsfall kan under koronakrisen henvender seg til staten for å dekke faste, uunngåelige kostnader. Statens mål er å unngå at «ellers lønnsomme» bedrifter går konkurs.

Mekanismen er problematisk fordi den behandler kontorleie som en gitt størrelse.

I et marked uten statsstøtte, derimot, ville leieavtaler blitt reforhandlet i en krise som denne. Årsaken er at gårdeiere er tjent med å ha «ellers lønnsomme» leietagere til stede når økonomien åpner opp igjen etter koronaen. Uten statsstøtte ville markedsmekanismer lempet noe av koronabyrden fra bedrifter til gårdeiere, og det på en måte som er mest fordelaktig for akkurat de bedriftene – de «ellers lønnsomme» bedriftene – som vi alle ønsker at skal overleve krisen.

Kunne staten trukket på denne markedsmekanismen?

Ja. Staten kunne krevd at gårdeiere skal kutte leie hvis bedrifter skal få støtte. Det ville ikke vært uproblematisk å gjennomføre, og kunne sikkert hatt negative bieffekter, men fremstår som et åpenbart alternativ man burde ha klart å utrede og eventuelt innføre på tolv måneder.

Likevel har det blitt lite diskutert, så vidt jeg vet.

Andre eksempler fra det siste året er konsensusen om at staten skal forsikre kapitalinntekt, at bedrifter kan lempe lønnsutgifter over på staten ved permitteringer og at staten sikrer billigere lån enn finansmarkedet tilbyr.

Hva kan grunnen til stillheten være?

En nærliggende forklaring er at i denne krisen har en markedsliberal tilnærming vært ugunstig for dem som vanligvis kallers seg markedsliberalister. Ønsket om en fordeling i favør av kapitalinntekter har tilsynelatende trumfet ønsket om effektivitet.

En annen forklaring er at ingen egentlig tror noe særlig på markedskrefter i Norge. I så fall kan man jo spørre seg hva vi økonomer driver med når vi underviser.

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 24.03.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på