Tilhengerne av statskapitalisme som virkemiddel i klimapolitikken møter seg selv i døren. Men de ser ikke ut til å forstå det.

Klimaendringer og behovet for å omstille økonomien i en grønnere retning er en av de store utfordringene som trolig vil prege debatten om økonomisk politikk de neste tiårene. Dette er det to grunner til:

  • Overbevisende forskning viser at klimaet endres og at konsekvensene kan bli alvorlige om vi ikke tilpasser oss eller bremser utviklingen.
  • Det er ikke åpenbart hvordan klimaproblemet og den grønne omstillingen skal møtes med økonomisk politikk.


Slik det gjerne er når kompliserte samfunnsproblemer skal løses, vil god politikk sannsynligvis basere seg på et bredt og grundig analysegrunnlag heller enn på fikse ideer. Men dessverre ser tunge politiske aktører ut til å søke mot de fikse ideene.

Statskapitalisme

Dette er særlig tydelig innenfor klimapolitikken. Der er styringsoptimistiske strategier med syltynt faglig grunnlag på fremmarsj i Norge. Den grunnleggende ideen synes å være at staten skal identifisere de store utfordringene i økonomien, finne frem til de beste løsningene og aktivt styre fellesskapets ressurser i retning av de områder som trenger satsing.

Strategien blir gjerne beskrevet som statskapitalisme. Typiske virkemidler er tilskudd av risikokapital og statlig eierskap i bedrifter. Ideen omfavnes av særlig Tankesmien Agenda og Arbeiderpartiet, men det generelle tankegodset synes å ha fått ganske bredt fotfeste, blant annet ser vi det hos NHO også.

Argumenter for at staten er en dårlig eier

Argumentene for statskapitalisme har dype svakheter og strider mot årtier med læring fra økonomisk forskning og praksis. Det er bred støtte for at staten kan spille en viktig rolle for å få markeder til å fungere. Eksempler er miljøavgifter for at den som forurenser skal ta hensyn til utslippskostnadene, støtte av innovasjonsaktivitet fordi gevinstene kan tilfalle flere enn oppfinnerne selv eller regulering for å hindre monopoldannelse siden monopoler hindrer ressursutnyttelse. Men det er gode grunner til å tro at staten er en dårlig eier.

Det er usannsynlig at embetsverk og politikere er egnet til å oppdage gode teknologier og organisasjonsformer. Og det er rasjonelt å frykte at store program for målrettede investeringstilskudd vil motivere innovative kapitalister til å sløse vekk ressurser for å skaffe tilskudd heller enn å skape verdier, såkalt «tilkarringsvirksomhet».

Lesere av DN vil kjenne igjen disse argumentene fra Ola Kvaløys mange, grundige kronikker om temaet i vår.

Disse innsiktene bør ligge i bunn når vi utformer politikk for å løse klimaproblemer.

Hovedargumentet som brukes for statskapitalisme og mot konvensjonell samfunnsøkonomisk logikk, er at det finnes alternative stemmer. Referansen er primært forskeren Mariana Mazzucato ved University College London. Hun er tilhenger av en «misjonsorientert» politikk der staten styrer ressursfordelingen mer direkte enn via markedsmekanismer.

Her går det litt i ball for meg. Visst finnes det alternative stemmer i forskningsverdenen, slik som Mazzucato. Deres forskning kan absolutt være verdifull. Og den kan meget vel bli publisert i fagfellevurderte tidsskrift og bøker, slik som i Mazzucatos tilfelle. Det er bra at etablerte sannheter utfordres.

Hvorfor nedprioritere brede, faglige innsikter?

Men å basere norsk økonomisk politikk på noen få, alternative stemmer, er ikke rasjonelt.

Særlig sprøtt er det at man skal nedprioritere brede, faglige innsikter til fordel for alternative tenkere på akkurat dette området, klimapolitikk. For det finnes jo andre alternative tenkere som mener klimaendringer ikke er et problem i utgangspunktet.

De samme aktørene som nå ønsker seg statskapitalisme, er vant til å avvise alternative klimaforskere med at deres konklusjoner sannsynligvis er feil siden de strider mot mesteparten av forskningen på feltet.

Hvorfor gjelder ikke denne logikken for økonomisk politikk også?

Basert på forskning og erfaring med offentlig virkemiddelbruk kan vi si at statskapitalisme sannsynligvis vil virke veldig dårlig for å løse klimaproblemer:

  • Den mest nærliggende, men kanskje minst alvorlige, bekymringen er at strategien vil føre til et kostbart byråkrati når nye støtteprogram skal utredes, rulles ut og overvåkes.
  • Verre er det at aktører utenfor offentlig sektor vil drive utstrakt tilkarringsvirksomhet for at akkurat deres ideer skal skattefinansieres.
  • Det aller verste er sannsynligvis at gründere med gode ideer, men få politikervenner, vil få det vanskeligere fordi de må konkurrere med gründere som har svake ideer, men gode venner i staten.
  • Slik jeg på skoleferier møtte restene av norsk 1970-tallspolitikk i form av nybygde skip i opplag i vestlandsfjorder, og mine barn fant den subsidierte dørfabrikken til Dooria stående tom rett etter at den ble bygget i Årdal på 2000-tallet, vil mine barnebarn sannsynligvis finne nedlagte fabrikklokaler og rester av mislykkede energisatsinger når de ferdes rundt om i Norge.

Det er paradoksalt at alternative tenkere om klimaendringer fremstilles som sjarlataner, mens alternative tenkere om økonomisk politikk betraktes som ledestjerner.

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 19.05.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på