Arbeiderpartiet tar nå til orde for en type næringspolitikk som skapte store problemer på 1970-tallet, heller enn å omfavne politikkomleggingen det selv sto i spissen for få år senere. Det er et paradoks.

"Pater, peccavi – Far, jeg har syndet.» Dette ansvaret måtte Arbeiderpartiet ta inn over seg i 1979, mente den store ideologen for etterkrigstidens aktive industripolitikk, Arbeiderpartiets egen Erik Brofoss, som konklusjon på flere år med sjenerøs pengebruk.

Arbeiderpartiet brakte staten feilaktig i vanry, mente Brofoss (se sitat under).

  • Fra Erik Brofoss' brev

    «Den første [feilslutning] er at staten, regjeringen, departementet kan ikke vurdere. De evner ikke å se årsakssammensetninger og finne botemidler.

    Den annen er at staten ikke kan drive. staten, dvs. regjeringen, kan ikke bedømme, og den kan ikke handle slik som det er nødvendig i ledelsen av en bedrift. Mens regjeringen anfører store beløp uttrykt i millioner som bevis for ansvarlig opptreden, blir reaksjonen mer og mer den at her har en beviset for byråkratiets svakhet og sløseriet med skattyternes penger [..]

    Mens det har vært en av tesene i Arbeiderpartiet at staten må sørge for en aktiv styring, trekker folk i alminnelighet den motsatte konklusjonen. Her har en de ugjendrivelige bevisene på at staten ikke skal blande seg inn.»

Lunken debatt om aktiv industripolitikk

Det pågår i disse dager en litt lunken debatt om nettopp aktiv industripolitikk. Jonas Gahr Støre har mer enn hintet om at staten skal ta andre hensyn enn å tjene penger, og vi kan få assosiasjoner til den kjente «Stortingsmelding 25» fra begynnelsen av 1970-årene om ønsket om å bygge et kvalitativt bedre samfunn.

Jonas Gahr Støre

Godvilje og langsiktighet er ikke tilstrekkelige variable når det skal utmeisles aktiv industripolitikk. Gro Harlem Brundtland bør hviske noe i øret til Jonas Gahr Støre (bildet).

 

Debatten, som blant annet har foregått mellom Espen Barth Eide og Kristin Clemet, er slapp, fordi både Eide og Clemet har litt rett.

Det kom mye bra ut av den aktive politikken etter 1945: Oljeindustrien (upopulær nå), Kongsberg-industrien, aluminium, for ikke å snakke om fiskeoppdrett osv. Men Clemet har også rett i at det til tider ble gått altfor langt i støtte til tiltak, og det gjelder først og fremst 1970-årene i kjølvannet av den nevnte meldingen.

Det blir også litt søkt om Norge, slik Arbeiderpartiet er opptatt av, skal skule til Mariana Mazzucati og hennes propagandering for «The Entrepreneurial State». Om noe land i verden har hatt en entreprenørskapsstat, er det Norge.

Lite land med åpen økonomi

Fra den første etterkrigstidens samspill med private bedrifter, til den mer ambisiøse, men kontrollerte, satsingen på høyteknologi på 1960-tallet, høstet Norge erfaringer med utfordringer og muligheter knyttet til å være et lite land med åpen økonomi.

Den formen dette fant i løpet av 1990-årene, der statlig eierskap i børsnoterte selskaper var den store nyskapningen, bygget på flere tiårs prøving og feiling.

Norge er et av verdens ledende laboratorier for vellykket og mislykket aktiv industripolitikk.

De positive erfaringene er satsing på kunnskap, forskning, spesifikke markedstiltak og eierskap av børsnoterte selskaper.

70-tallet

På 1970-tallet tok imidlertid visjonene og styringsoptimismen overhånd som nisser på motkonjunkturlasset som ble mobilisert for å løse tiårets økonomiske krise: Det ble etablert en rekke selektive løsninger for å redde bedrifter i krise.

Noen ganger ble det utøvd ekstrem hybris, som i Tandbergs Radiofabrikk, der Industridepartementet til og med gikk tungt inn og fikk stoppet fornuftige og foreslåtte rasjonaliseringstiltak.

Det ble – av parlamentariske grunner – ikke så enkelt å føre aktiv industripolitikk i etterkant av det som åpenbart var mislykkede grep av typen som ble utøvd i Tandbergs Radiofabrikk. Men alle var neppe like selvkritiske som Erik Brofoss mente de burde være.

Da den dramatiske oljeprisnedgangen i 1986 rammet statsbedriften Kongsberg Våpenfabrikk med full kraft, mente sterke krefter i arbeiderbevegelsen – Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Tor Aspengren – at staten gjennom «en 1970-tallsløsning» måtte refinansiere selskapet.

Gro Harlem Brundtland satte bremsene på

Hun som satte foten ned og mente at tiden var kommet for å sette bremsene på, var partifellen og statsministeren Gro Harlem Brundtland.

Sammen med næringsminister Finn Kristensen manøvrerte hun i flere år et norsk næringsliv i krise inn mot det som skulle vise seg å være robuste og gode løsninger – ikke minst oppsplittingen av Kongsberg Våpenfabrikk i flere ulike bedrifter.

Ingen norsk debatt om aktiv industripolitikk i dag bør skjære klar av krisene på 1970-årene og årene rundt 1990.

At Arbeiderpartiet i dag synes mer å ta til orde for en type politikk som skapte store problemer på 1970-tallet snarere enn å omfavne den politikken som vokste frem rundt 1990 og som partiet selv sto i spissen for, er et paradoks.

Godvilje og langsiktighet er ikke tilstrekkelige variable når det skal utmeisles aktiv industripolitikk. Den store faren er politikere hvis idealprosjekter møter konjunkturnedganger. Den som vet alt om dette er Gro Harlem Brundtland, og hun bør hviske noe i øret til Støre.

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 14.05.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på