Handlingsregelen har vært nyttig, men politikerne trenger nye styringsparametre nå. De må stilles til ansvar for hvor mye oljepenger de faktisk bruker og hvilke områder de prioriterer.

Handlingsregelen for oljepengebruken er 20 år i år. Da regelen ble vedtatt av Stortinget i mars 2001, var inntektene fra oljevirksomheten på full fart oppover, og det manglet ikke på gode formål å bruke pengene på. Kompromisset ble en handlingsregel som skulle legge til rette for en gradvis innfasing av oljepengene, i tråd med årlig forventet realavkastning av Statens Pensjonsfond Utland. Denne var først satt til fire prosent av fondskapitalen, men ble i 2017 revidert ned til tre prosent pga. lavere forventet avkastning av Oljefondet.

Handlingsregelen har tjent oss godt, og hindret både overforbruk og overoppheting av økonomien. Ved å spare mesteparten av oljeinntektene er norsk økonomi også bedre rustet for konjunktursvingninger, ved at man kan bruke mer oljepenger i dårlige tider, slik som under pandemien. Problemet er imidlertid at den økte oljepengebruken i nedgangene ikke er blitt fulgt av kutt i oppgangene. Økningen i oljepengebruken har fått en varig effekt.

Det så vi første gang under finanskrisen. Da økte oljepengebruken fra 2,5 prosent av verdiskapingen (bnp) i 2007 til 4,9 prosent i 2009, for så å bli værende på fem prosent.

Vi fikk et nytt hopp, til syv-åtte prosent, etter oljenedturen i 2014/2015. Siste hopp i oljepengebruken kom under pandemien, som i 2021 anslås å bli 12,3 prosent.

Store offentlige utgifter i Norge

Konsekvensen av den økte pengebruken er tydelig. Norge har den høyeste ressursbruken i offentlig sektor i hele OECD, ifølge Perspektivmeldingen fra i vinter: Mens offentlige utgifter utgjør 60 prosent av bnp i Norge, ligger den på rett under 50 prosent i Sverige, og i OECD er den på nærmere 40 prosent.

Norge ligger også på topp i OECD med andel sysselsatt i offentlig sektor, 30 prosent jobber i offentlig sektor.

Det blir hevdet at vi har verdens beste velferdsstat. Det har vi kanskje. Men den koster også: Statsbudsjettets utgifter til velferd er tre ganger så store i Norge som i Sverige, justert for antall innbyggere. Velferden i Norge koster nesten 300.000 kroner per innbygger, mot litt over 100.000 kroner per innbygger i Sverige.

Omstilling av norsk økonomi vil kreve økte utgifter

Petroleumsinntektene vil falle fremover, mens utfordringene står i kø. Omstilling av norsk økonomi vil medføre økte utgifter, i hvert fall på kort sikt. En aldrende befolkning trekker i samme retning. Konsekvensen av at vi fortsetter som nå, er at vi bruker opp mer og mer av handlingsrommet. Da skyver vi problemene over på neste generasjon, som vil ha mindre å rutte med til å møte de store utfordringene.

Handlingsregelen gir ingen rettesnor her. Revidert nasjonalbudsjett, som kom for et par uker siden, har ikke en eneste figur som viser hvordan oljepengebruken bør se ut fremover. Altså etter pandemien. Fra Nasjonalbudsjettet som kom i fjor, lå det an til kutt i oljepengebruken i år. Nå vet vi at det har gått motsatt vei.

Oljepengebruken blir enda større i år enn i fjor. Hvilke konsekvenser får det?

De andre europeiske landene har regler som begrenser underskuddets størrelse (målt mot verdiskapingen) og som krever at de lager planer for å komme tilbake til et håndterbart underskudd etter nedgangstider. De har også etablert finanspolitiske råd som følger opp og evaluerer om kortsiktig politikk er konsistent med langsiktige budsjettmål.

Jeg sitter selv i det finske finanspolitiske rådet og ser nytten av denne typen analyser der. Norge har valgt å ikke etablere et slikt råd.

Underskuddet bør holdes stabilt over konjunkturene

Stortingspolitikerne bør nå få et mandat som sikrer at de holder underskuddet stabilt over konjunkturene. Det vil si: De bør forplikte seg til å lage planer som sikrer at økt i oljepengebruk i nedgangstider vil bli møtt med gradvise kutt etterpå. Det vil bidra til at vi får de prioriteringene norsk økonomi så sårt trenger.

Jeg tviler ikke på at mange politikere, herunder regjeringen, både ser utfordringene og har vilje til å prioritere. Men de mangler verktøy. Perspektivmeldingen nevner også utfordringer i fleng, men hvordan skal man gå frem for å nå målet?

Finansdepartementet, som er arkitekten bak mye av det som står i meldingen, har også en kommunikasjonsjobb å gjøre med å få ut budskapet bak sin 307 siders rapport ut til alle de politiske partiene som nå står foran en valgkamp.

Jeg tror den eneste måten å få til en reell diskusjon om prioriteringer på, er å synliggjøre langsiktige mål for oljepengebruken og se kortsiktig pengebruk opp mot det. Det får man kun til om man flytter søkelyset fra handlingsregelen og over til oljepengebruken direkte, eller helt presist, til «det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet».

Kanskje ser også regjeringen dette selv? I Revidert nasjonalbudsjett nevnes for eksempel handlingsregelen kun syv ganger, mens underskuddet er nevnt 79 ganger.

Referanse

Innlegget ble publisert på DN.no 26.05.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på