Formidling av forskning er mye mer enn å telle hvor mange forskere som deltar i samfunnsdebatten.
I et intervju med avisen Khrono lørdag 23. oktober, sier den nye forsknings- og høyere utdanningsministeren Ola Borten Moe at landets forskere bør bli mer synlige og delta i samfunnsdebatten i større grad. Ifølge Borten Moe har vi aldri hatt så lite deltakelse fra akademikere i samfunnsdebatten som nå.
Jeg er enig med Borten Moe i at landets forskere bør bringe sin fremragende kunnskap ut i samfunnet. Den akademiske ytringsfriheten, som nå er under debatt og utredning, er et viktig prinsipp. Og som Borten Moe sier, så forplikter den.
Kanskje er det slik at samfunnsdebatten finner sted på mange forskjellige arenaer?
Flere arenaer
Men jeg er tvilende til at deltagelsen fra akademikerne i samfunnsdebatten aldri har vært så liten som nå, slik Borten Moe hevder. Kanskje er det slik at samfunnsdebatten finner sted på mange forskjellige arenaer?
Forskerne deltar med innlegg på populærvitenskapelige konferanser og seminarer, de skriver kronikker og debatterer i aviser, på radio og tv, og de gir ytringer i sosiale medier, herunder på Twitter hvor jeg først så intervjuet med Borten Moe omtalt lørdag. Hvorvidt en forsker er mer eller mindre aktiv i samfunnsdebatten nå enn før er derfor vanskelig å si. Om noe er deltagelsen mer fragmentert.
Viktig samfunnspåvirkning
Jeg oppfatter imidlertid Borten Moe dithen at han er opptatt av at forskerne skal ha en påvirkning på samfunnet. Det er positivt. Men da bør fokuset dreies fra å telle deltagere i samfunnsdebatten til å analysere hvordan forskningen faktisk påvirker samfunnet.
En slik analyse har vi gjort på Handelshøyskolen BI i år, og funnene er dokumentert i en rapport om samfunnspåvirkning av forskning for årene 2012-2020.
I rapporten måler vi hvorvidt funn fra konkrete vitenskapelige artikler dukker opp i politikkdokumenter, patenter, nyheter og sosiale medier globalt. Vi bruker internasjonale databaser som er utviklet for å fange opp og følge hvordan forskningen påvirker samfunnet, supplert med egenrapportering.
Denne type analyser har fått økt fokus i Europeiske universitet og forskningsråd, fordi den tydeliggjør for beslutningstakere og andre interessenter med knappe ressurser hvilken kunnskap forskerne har og innenfor hvilke felter kompetansen spiller en nøkkelrolle.
Det er imidlertid viktig å merke seg at noen grad av underrapportering vil også være gjeldende i denne type analyse av samfunnspåvirkning. Det kan nemlig ta år eller tiår før en publikasjon blir bredt sitert og bidrar til nye produkter, tjenester eller bedre økonomisk politikk. Pandemien er et godt eksempel. At verden klarte å utvikle COVID-19-vaksiner så raskt skyldes mange års banebrytende forskning på relaterte virus og vaksineteknologi. Men det var altså først i 2021 denne forskningen fikk dokumentert så store samfunnsmessige påvirkninger som den har hatt.
Eksemplet ovenfor understreker at forskning i seg selv har en egenverdi. Samtidig kan den ha stor påvirkning på samfunn og næringsliv. Det er viktig å bygge bevissthet rundt verdien av forskning, både i samfunnet som helhet, men også for at finansieringsinstitusjoner bedre forstår hvordan forskningen løser viktige utfordringer. Jeg oppfatter at det er dette forsknings- og høyere utdanningsministeren er opptatt av. Da bør fokuset dreies fra å telle samfunnsdebattanter til å analysere kompleksiteten i hvordan forskningen påvirker samfunnet.
BI går gjerne i dialog med den nye forsknings- og høyere utdanningsministeren for å diskutere hvordan norske forskningsinstitusjoner kan bidra positivt i dette viktige arbeidet.