Økonomi handler også om politikk og institusjoner. Det taler mot en tidligere partipolitiker som sentralbanksjef.
Jens Stoltenbergs støttespillere mobiliserer for å fremme hans kandidatur som sentralbanksjef. Et utbredt argument synes å være at Stoltenbergs erfaring gjør ham unikt kvalifisert.
DNs Bård Bjerkholt mener det ikke bør være opp til ansettelseskomiteen, men til Stoltenberg selv: «det bør finnes en vei» … «hvis Stoltenberg vil ha jobben».
VGs Hanne Skartveit argumenterer for at Stoltenberg bør få jobben fordi «økonomi i aller høyeste grad [handler] om politikk», og skriver videre at «den som mener at økonomiske vurderinger ikke er politiske, forstår hverken økonomi eller politikk». Vurdert isolert har Skartveit rett i disse to utsagnene. Men paradoksalt nok er samspillet mellom økonomi og politikk en viktig grunn til at det er problematisk om en person med Stoltenbergs bakgrunn skulle bli Norges neste sentralbanksjef.
Det politiske og institusjonelle er sentralt for å oppnå gode økonomiske løsninger. Dette er kjernen i de samfunnsøkonomiske arbeidene som ligger til grunn for uavhengigheten til Norges Bank, mandatet for pengepolitikken («inflasjonsmålet»), og forvaltningsstrategien for Oljefondet.
Kan lede til kortsiktighet
En viktig innsikt fra samfunnsøkonomisk forskning fra 1970- og -80-tallet er at selv om politikere hver for seg er velmenende og langsiktige, så vil dynamikken i politiske beslutningsprosesser kunne lede til en form for kortsiktighet som ingen egentlig ønsker.
For eksempel vil de som sitter i regjering kunne bli fristet til å føre ekspansiv pengepolitikk forut for et valg. Fordi husholdningene og bedriftene forstår dette politiske spillet, vil høy inflasjon kunne bli en selvoppfyllende profeti.
En slik dynamikk ønsker hverken politikere, husholdninger eller bedrifter.
Pengepolitikken bør styres av en uavhengig sentralbank
En institusjonell løsning på dette økonomiske og politiske problemet er å overlate gjennomføringen av pengepolitikken til en uavhengig sentralbank med et tydelig og avgrenset mandat. Når så viktige økonomiske beslutninger delegeres fra valgte politikere, er det nødvendig at mandatet er demokratisk forankret, at det er tydelig og avgrenset, at Norges Bank holder seg strengt til det, og at sentralbankens analyser og uttalelser kun beskriver økonomien og mulige konsekvenser av økonomisk politikk for oppnåelse av mandatet.
Analysene og kommunikasjonen fra Norges Bank skal derfor ikke gi vurderinger av hvordan den økonomiske politikken bør innrettes, og sentralbanken skal ikke sette seg til doms over de folkevalgtes prioriteringer.
Påstander som at Stoltenberg «med tyngde og troverdighet vil kritisere Ap-regjeringens pengebruk» er derfor et argument mot, ikke for, at Stoltenberg bør bli sentralbanksjef.
Fordelingsmessige konsekvenser
Pengepolitikken skal heller ikke vektlegge forhold utenfor mandatet, slik som fordeling og ulikhet. Stoltenbergs støttespillere har rett i pengepolitikken kan ha fordelingsmessige konsekvenser. Sentralbanken har imidlertid et klart mandat om å sørge for stabil inflasjon, høy sysselsetting og unngå finansielle ubalanser.
Om noen skulle mene at Stoltenberg ville gå utenfor mandatet og ta fordelingsmessige hensyn som sentralbanksjef, er dette nok et argument mot at han bør få jobben.
Sentralbanksjefen er også styreleder for forvaltningsorganisasjonen for Oljefondet. I likhet med pengepolitikken har det politiske og institusjonelle vært viktig for det indeksnære mandatet og for fondets finansielle suksess.
Med indeksnær forvaltning blir løse innfall fra både forvaltere og politikere om hva som er «gode investeringer», begrenset til et minimum. Disiplinen går begge veier.
Lojal mot mandatet
Den neste sentralbanksjefen bør være en person som er lojal mot mandatet, forstår de faglige argumentene og kan formidle strategien. Å «holde Nicolai Tangen i ørene», som både DNs Bård Bjerkholt og VGs Hanne Skartveit legger vekt på, kan kanskje være nødvendig, men er ikke tilstrekkelig.
Det er mulig Stoltenberg er den beste sentralbanksjefen Norges Bank kan få. Men en forutsetning for det er at han forstår sentralbankens rolle og samspillet mellom økonomi og politikk langt bedre enn heiagjengen sin.
… løse innfall fra både forvaltere og politikere om hva som er «gode investeringer», blir begrenset til et minimum