-
Økonomi

Erfaring som statsminister og Nato-sjef er ikke kvalifiserende for å bli sentralbanksjef. Den bakgrunnen er diskvalifiserende

3. desember 2021

Gisle James Natvik

Å ansette en partipolitiker som sentralbanksjef svekker institusjonen Norges Bank. Det er vanskelig å se fordelene som rettferdiggjør den prisen.

Jens Stoltenberg er visstnok høyaktuell som ny sentralbanksjef. I en tilsynelatende velregissert kampanje fra dem som ønsker ham innsatt, ble kandidaturet hans først luftet forsiktig i offentligheten tidlig i høst, senere gjentatt litt mer høylytt, og til slutt har det blitt hamret gjennom på lederplass i flere av landets største aviser.

Argumentet, slik jeg forstår det, er at Stoltenberg er den beste lederen Norge har å by på, samtidig som han er utdannet samfunnsøkonom. Tidligere statsminister, internasjonalt respektert Nato-sjef og utdannet samfunnsøkonom med topp karakterer fra Blindern på 1980-tallet. Bedre kandidat finnes ikke.

Økonomifaglige prinsipper blir oversett

Problemet med denne vurderingen er at den totalt overser de økonomifaglige prinsippene som ligger i bunn for god sentralbankvirksomhet.

Her er partipolitisk uavhengighet helt sentralt. Sentralbanker er best rustet til å tjene samfunnet når de har et klart mandat og ikke trenger å ta politiske hensyn.

Innen pengepolitikk, det vi kan kalle klassisk sentralbankvirksomhet – til forskjell fra fondsforvaltning, som er mer unikt for Norge – er analysene som underbygger denne konklusjonen gjentatt til det kjedsommelige. Det typiske argumentet er at fristelsen til kortsiktig gevinst kan underminere evnen til å forfølge en systematisk politikk som alle tjener på over tid.

Logikken er egentlig sunn fornuft.

Det sentrale arbeidet som først formulerte dette argumentet helt presist, vant Nobelprisen og har norsk opprinnelse. Finn Kydland publiserte sammen med Edward Prescott i 1977 en artikkel som på norsk ville hett omtrent «Regler heller enn diskresjon».

Poenget der er at hvis vi i dag legger en plan for all fremtid, vil vi typisk unne oss en liten «fest» umiddelbart, med løfte om å aldri gjøre det igjen. Hvis alle økonomiens øvrige aktører tror på denne planen, får ikke dagens fest negative konsekvenser, siden alle uansett planlegger som om det aldri skal festes igjen.

Problemet er bare at ingen kommer til å tro på planen, siden alle skjønner at når vi våkner i morgen, vil vi legge akkurat samme planen som sist. Det vil si, en siste fest umiddelbart, med løfte om edruskap deretter.

Oversatt til pengepolitikk er gjerne «fest» lik «lav rente» med tilhørende lav arbeidsledighet. Men fordi alle gjennomskuer festviljen, blir ikke arbeidsledigheten spesielt lav ettersom den ekspansive pengepolitikken er priset inn av aktørene.

Konklusjonen er at med mindre sentralbanken binder seg til en plan som det alltid vil være kortsiktige gevinster ved å avvike fra, får vi unødvendig ekspansiv pengepolitikk og unødvendig høy inflasjon, uten realøkonomiske gevinster i form av for eksempel lav arbeidsledighet.

Ulike varianter av denne argumentasjonen er siden 1977 blitt gjentatt utallige ganger i forskningen.

Hva har dette med politisk uavhengighet å gjøre?

Det er egentlig et godt spørsmål.

Fra det strengt logiske, matematisk presise resonnementet ovenfor gjør økonomifaget et sprang og sier at problemet med å binde seg til faste planer løses best ved at pengepolitikken styres av en politisk uavhengig sentralbank. Argumentasjonen her bygger på følgende: En politiker har sterkere behov for å være populær enn en grå byråkrat har. Derfor vil politikere ha svakere vilje til å ofre kortsiktige gevinster enn de grå byråkratene har.

Bak dette igjen ligger at politikere trenger støtte i befolkningen, typisk ved at de skal vinne valg.

Partipolitisk uavhengighet

Jeg tror på denne faglige logikken. Derfor tror jeg partipolitisk uavhengighet er viktig for en sentralbank. Å verne om denne uavhengigheten er å verne om det institusjonelle rammeverket som sikrer god pengepolitikk.

Derfor er ikke erfaring som statsminister og Nato-sjef kvalifiserende for å bli sentralbanksjef. Denne bakgrunnen er diskvalifiserende.

Og til dem som mener Jens Stoltenberg likevel bør ansettes fordi han har en sterk faglig bakgrunn, har vi følgende økonomiske paradoks: Hvis Stoltenberg har den faglige integriteten som en sentralbanksjef bør ha, vil han aldri søke på jobben, fordi han skjønner hvor ødeleggende en partipolitisk sentralbanksjef er for den institusjonelle konstruksjonen Norges Bank.

Nå har jeg oversett at Norges sentralbanksjef også er styreleder for Statens Pensjonsfond Utland, Oljefondet. Flere aviskommentarer synes å vektlegge dette. Men er denne rollen spesielt egnet for Stoltenberg? Finans er ikke mitt fagområde, men politikk og fondsforvaltning er da svært forskjellige greier?

Sånn jeg forstår det, finnes det ingen andre fond i verden som ønsker å ansette Stoltenberg som styreleder. Da skal man ha svært sterk argumentasjon for å mene at akkurat han er spesielt godt egnet til styrelederjobben for verdens aller største fond.

Jeg har selv jobbet med pengepolitikk i mange år, som forsker i og utenfor Norges Bank. Dette har brakt meg til mang en konferanse der representanter fra verdens sentralbanker går på talerstolen og kappes i å gjenta betydningen av uavhengighet, transparens og robusthet i pengepolitikken. Jeg har hørt det så mange ganger at det etter hvert har fremstått som innholdsløst, søvndyssende vås.

Selvsagt skal sentralbanker være uavhengige, kan vi ikke gå videre til å snakke om viktigere ting?

Så feil kan man ta.

Hvis Stoltenberg har den faglige integriteten som en sentralbanksjef bør ha, vil han aldri søke på jobben

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 1.12.21.

;

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på