Hvordan kan man måle velferd og livskvalitet?
Min forskning handler om samfunnets største problemer: Klimaendringer og Covid-19. Som miljø-økonom fokuserer jeg på å forbedre utviklingen av effektiv utslippsregulering.
For tiden studerer jeg de samfunnsmessige virkningene av Covid-19-pandemien og smitteverntiltak. Selv om Covid-19 ikke er et klimaproblem, er det mange likheter mellom dem.
Begge er relatert til negative effekter av vår adferd, enten det er fordi vi sprer sykdom gjennom måten vi omgås hverandre på, eller fordi vi slipper ut klimagasser gjennom måten vi jobber, lever og bruker pengene våre på. Fellesnevneren er at begge har negativ effekt på samfunnet og våre liv.
Jeg ønsker å forbedre måten beslutninger fattes på ved å sørge for at politikere ser på all relevant kunnskap før de tar en endelig beslutning.
For eksempel fokuserer Covid-19-responsen blindt på å ikke overbelaste kapasiteten til sykehusene. Som et svar på dette blir vi bedt om å holde avstand mellom hverandre og jobbe fra hjemmekontoret. Noen av oss risikerer til og med jobbene våre.
Et annet alternativ vil være å utvide sykehuskapasiteten. Hvis vi kunne behandlet flere mennesker på sykehusene, ville det vært mindre behov for kontaktreduserende tiltak. Sannheten er at vi ikke vet om utvidelse av sykehuskapasiteten vil være en bedre løsning, fordi ingen har undersøkt det enda.
Jeg er opptatt av hvordan smitteverntiltak reduserer livskvaliteten.
Tap av tradisjonelle økonomiske kostnader som produktivitet er lett å måle, men ting som ensomhet og velvære er så vanskelig å overvåke at det ofte ignoreres.
For en økonom er sosiale kostnader forårsaket av pandemien like viktige som økonomiske kostnader, da begge er avgjørende for samfunnets velferd.
Jobb hardt. Jeg kan garantere at det er en god investering for hver side du blar i den uendelige pensumboken. Så ikke gi opp. Du blir stadig bedre, selv om det kan være vanskelig å se fremgangen selv.
Økonomiprofessor Emily Oster ved Brown University er et stort forbilde for meg. Jeg beundrer henne fordi hun er fryktløs når hun undersøker statusbildet.
Et eksempel er hennes arbeid med anbefalinger for gravide. Hun argumenterer for at medisinske råd er for standardiserte og ikke er basert på god vitenskap. For eksempel med alkoholforbruk, der hun peker på at det ikke er bevist at selv små mengder alkohol er skadelig.
Det å konfrontere etablerte fakta krever mot. Samtidig styrker hun kvinner ved å forklare dataene slik at de selv kan velge hvilken risiko de skal ta.
Hun innrømmer også åpent når hun gjør feil. En egenskap jeg gjerne skulle sett hos flere forskere.
Publisert 15. desember 2021