Vi er nødt til å gjøre noe med oljepengebruken

Offentlig pengebruk har økt kraftig verden over under pandemien. I Norge alene er budsjettunderskuddet for i år anslått til nesten ti prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp) for Fastlands-Norge (strukturelt og oljekorrigert).

Mens de fleste land har måttet lånefinansiere for å dekke underskuddene, har Norge som kjent dekket det voksende underskuddet med å fase inn oljepenger via handlingsregelen. Fasiten for i år kjenner vi ikke ennå, men i årene fremover er det grunn til å regne med at underskuddet som andel av bnp vil fortsatt øke, og med det også bidra til en større stat.

Det er i hvert fall tre grunner til det.

• Det er vel kjent at eldrebølgen vil øke statens utgifter fremover, på grunn av økt behov for helse- om omsorgstjenester. I tillegg øker prisene på de tjenestene som etterspørres raskere enn prisveksten i økonomien for øvrig, på grunn av høy arbeidsintensitet og lavere produktivitetsøkning. I den grad det er offentlig sektor som skal finansierer det meste av dette, betyr det en større stat.
• Bekjempelse og tilpasning til klimaendringer vil øke kostnadene for samfunnet. Mens en godt balansert grønn omstilling kan redusere disse kostnadene noe, vil feilslåtte politiske incentiver og subsidier kunne medføre ytterligere kostnader for både offentlig og privat sektor. For norsk økonomi, som også gradvis må omstilles fra den lønnsomme oljen, kan vi legge til økte kostnader og reduserte inntekter, også for staten.
• Politikerne har få incentiver til å stramme inn – det ligger i politikkens natur. Handlingsregelen bidrar til å forsterke denne tendensen, ettersom oljepengebruken tvert imot er planlagt å gradvis fases inn i norsk økonomi. Når også det meste av denne innfasingen har kommet via økte offentlige utgifter, har det bidratt til en større stat

Samlet sett vil økte kostnader på grunn av aldring, klimaendringer og politisk press uimotståelig øke statens størrelse.

Argumentet for en begrenset stat bør derfor handle om hvordan staten kan løse sine oppgaver mer effektivt, ikke om det er nødvendig å begrense global oppvarming eller om vi skal gi eldre gode velferdstjenester eller ei. Ved å erkjenne utfordringene tidlig, kan kanskje løsningen gi besparelser i seg selv.

For eksempel kan man oppnå besparelser i utgifter og løse klimautfordringer ved å kutte subsidier eller fjerne skattefritak som ikke er bærekraftige. Reduksjon i enkelte jordbrukssubsidier kan være ett slikt eksempel. Men å få vedtatt det i dagens regjering kan selvfølgelig by på noen utfordringer.

Det bør også stilles spørsmål ved om en stor stat er det mest effektive til å løse samfunnets utfordringer. På samme måte som store fylkeskommuner ikke nødvendigvis er den beste måten å tilby effektive og gode tjenester rundt om i landet, i hvert fall ikke i Viken, skal vi tro regjeringen, er ikke en stor stat nødvendigvis den mest effektive måten å løse alle samfunnets utfordringer på.

For det er et paradoks dersom sittende regjering går imot sentralisering på regionnivå, ved å fjerne de store fylkene, når den samtidig ikke stiller spørsmål ved at en stor stat skal løse de komplekse samfunnsutfordringene.

Handlingsregelen for innfasing av oljepenger har tjent norsk økonomi godt. Likevel tok jeg fjor våres til orde her i DN for å skrote handlingsregelen som styringsverktøy i finanspolitikken (kronikk i DN 27. mai i fjor). Fremfor å fortsatt fase inn oljepenger, mener jeg man i større grad bør fokusere på å holde det strukturelle underskuddet som andel av bnp stabilt over konjunkturene.

"Dersom man øker underskuddene i nedgangsperioder, må det altså følges av kutt i oppgangskonjunkturer."

Det vil bidra til å spare mer av det gjenværende handlingsrommet til å møte fremtidens kriser og utfordringer. Det kan også gjøre oss mer opptatt av prioriteringer allerede nå.

Således har jeg gått lenger enn dem som mener at en revidering av handlingsregelen er det som må til. Men utfordringene vi står overfor nå, enten det gjelder klimakrise eller eldrebølge, var ikke så uttalt da handlingsregelen ble innført for over 20 år siden. Det krever derfor større endringer i rammeverket, skal vi få til reelle besparelse og prioriteringer nå.

Legger vi til risikoen for norsk økonomi ved at Oljefondet er blitt så stort, slik Steinar Holdens rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser påpekte forrige uke, er det prekært at vi trenger å tenke nytt rundt oljepengebruken.

Selv om handlingsregelen er fleksibel, så man kan bruke mer ved et eventuelt midlertidig fall, vil varige fall i verdien av fondet måtte motsvares av varig lavere oljepengebruk. Da må vi enten kutte i offentlige pengebruk eller øke skattene. Det vil være destabiliserende på norsk økonomi og de omstillingene vi nå står over for.

Referanse:

Kronikken er først publisert i Dagens Næringsliv onsdag 9. februar 2022