Samtaler kan bli mer forsonlige og konstruktive hvis vi prøver å være saklige underveis.
Samtidens samtaler er gjerne uforsonlige, harde og usaklige. Vi kan bedre, men hogger løs på folk som har andre synspunkter enn oss selv. Se bare hvordan de snakker sammen i Odda. Der har noen foreslått at det bør bygges en pendelbane til Rossnos, 1407 meter over havet. Den kan trekke turister til bygden. Fra før er Trolltunga blitt en magnet som trekker til seg unge og aktive turister. Med pendelbane kan også de som ikke er så lette til beins komme seg til fjells og få en flott naturopplevelse.
Forslaget har skapt full krangel innerst i Sørfjorden. Kritikerne mener at pendelbane vil være «grov voldtekt» mot naturen og skade villreinbestanden. Tilhengerne hever at Odda-samfunnet vil dø ut uten initiativ som dette. Ordføreren beklager at altfor harde ord spres av voksne folk, særlig på Facebook. Det gjør at mange velger å holde kjeft, selv om de har vettuge meninger om saken. Frontene er skarpe og uforsonlige.
Oddingene har en historikk for å høylytt og bitter krangling. Sist det gikk ekstra hardt for seg var da det handlet om søknad om å komme på Unesco sin verneliste. Etter brutal ordstrid endte det i 2007 med folkeavstemning og nei til vern. Med pendelkrangelen er oddingene i gang igjen. Skjellsordene sitter løst i bygden.
Det er ikke bare i Odda at meningsutvekslinger skjemmes av skarp og usaklig ordbruk. Det samme skjer når vi diskuterer temaer som fylkesgrenser, koronatiltak og kjønn. I Debatten på NRK sammenliknet en politiker kvinnfolk med kuer og karer med okser, for å få frem et poeng om kjønnsidentitet. Vi kan være uenige om billedbruken, men i ettertid har politikeren fått kjeft for å ha sammenliknet transseksuelle med husdyr i fjøset. I virkeligheten var alle mennesker inkludert i sammenlikningen, uten unntak.
Vi kan bedre enn dette. Det er på tide å bli enige om noen normer for saklig samtale. Arne Næss lanserte noen saklighetsnormer rett etter andre verdenskrig. Der var han særlig opptatt av at vi ikke burde være tendensiøs i gjengivelsen av hva andre mener. Hvis noen sammenlikner hele menneskeheten med okser og kyr, så ikke påstå at vedkommende bare trekker likheter mellom en utsatt gruppe og dyrene i fjøset. Den fjellklatrende filosofen kom med en rekke normer for hvordan vi ikke burde oppføre oss i en samtale.
I vår egen tid trenger vi en plakat for saklig samtale som både har med seg hva vi burde gjøre mer av og hva vi bør slutte å gjøre. Mitt forslag ser slik ut:
Essensen i disse normene er å vise respekt for den du er uenig med, og gjøre et alvorlig forsøk på å forstå hva den andre prøver å si.
Hva er det å vinne på å være åpen om egen usikkerhet? Det kan føre til at andre folk også senker terskelen for å uttrykke tvil og undring. I bunn og grunn er de færreste så skråsikre som det kan virke under en debatt. Vi kan komme hverandre i møte ved å innrømme at det trengs mer informasjon og tenkning før vi kan lande en beslutning.
Dette handler om tillit. Den som er åpen om egen usikkerhet, møter den andre med guarden nede og er dermed sårbar. Det er en risikofylt strategi, men kan bidra til bedre kvalitet på ordvekslingen.
Jeg tror at større saklighet i samtaler vil ha en rekke fordeler for alle berørte parter. Det kan føre til at det blir:
Alt i alt har vi særdeles gode grunner til å anstrenge oss for å få til mer saklige samtaler i offentligheten.
Vil det hjelpe å klistre opp saklighetsplakater på lyktestolper i Odda og andre steder? Kan det bidra til et bedre ytringsklima for offentlig debatt?
En pessimistisk islandsk filosof jeg kjenner, sier at problemet sitter mye dypere i sjelen. Mistroen folk imellom blir ikke borte ved å appellere til noen normer på en plakat. Han tror at de som er notorisk usaklige, sliter med noen sjeleskader som ikke blir borte på et blunk.
Kanskje det, men det er likevel verd å gjøre noen forsøk på å mane til mer respektfulle diskusjoner, i tråd med normene for saklig samtale.
Publisert 11. mars 2022