Boliglånsforskriften tar ikke hensyn til prisvekst og tvinger forgjeldede mennesker til å spare mye mer når inflasjonen er høy. Er dette virkelig meningen?
Vårens lønnsoppgjør i Norge ga høy nominell lønnsøkning, nær fire prosent. Anslag for den nominelle lønnsveksten fremover er enda høyere. Så hvorfor jubler ikke arbeidstagere flest?
Svaret er selvsagt at det som utløser lønnsveksten, den bakenforliggende årsaken, er høy prisvekst. Og denne prisveksten er enda høyere enn lønnsveksten. Dermed har vi en situasjon der lønnen stiger uvanlig mye nominelt, det vil si i kroneverdi, mens realverdien av lønnen, kjøpekraften lønnen gir, likevel faller.
Det pussige er at mens logikken over er bredt forstått for lønn, synes få å akseptere at en lignende logikk også gjelder renter og gjeld. Til og med regulerende myndigheter synes å misforstå.
Den nominelle renten på lånet mitt sier hvor mye lånebeløpet mitt vil vokse i løpet av et år dersom jeg ikke betaler noe til banken. Men dette beløpet i seg selv er ikke det jeg bryr meg om neste år. Det jeg bryr meg om er realverdien av gjelden min, det vil si hvor mye kjøpekraft jeg skylder banken. Øker prisene mer over året, så faller realverdien av gjelden min tilsvarende.
Nominell rente må ses i forhold til inflasjon over samme tidsrom.
Et talleksempel er kanskje klargjørende. La oss anta at Jan har én million kroner i gjeld, renten er to prosent og inflasjonen er null prosent. Hvis Jan dropper renter og avdrag et år, vil lånet vokse med tyve tusen kroner. Hvordan har lånet endret seg i realverdi? Akkurat like mye, fordi inflasjonen er null.
La oss isteden anta at inflasjonen er fem prosent. Da vokser fortsatt lånet med tyve tusen kroner på grunn av renten, men samtidig krymper lånets verdi i kjøpekraft tilsvarende femti tusen kroner. Nominelt vokser lånet med tyve tusen kroner, men reelt faller det med tredve tusen kroner. Mer konsist formulert: Den nominelle renten er to, men realrenten er minus tre prosent.
I eksempelet med høy inflasjon kan altså Jan sitte stille vis-à-vis banken dette året, ikke betale banken noe som helst, og ved utgangen av året likevel være rikere målt i kjøpekraft enn han var ved starten av året.
Tallene over er ikke tilfeldig valgt. I dag ligger det an til en nominell rente på to-tre prosent og inflasjon rundt fem prosent det neste året i Norge. Altså en realrente på minus to-tre prosent. Dette er bedre nytt for deg, dess mer gjeld du har.
Likevel sier aviser, økonomer og politikere at nå blir det tøffe tider for norske husholdninger fordi de har så mye gjeld. Bekymringene later til å være størst for de som har lånt mest. Stikk i strid med logikken over. Hvorfor er det slik?
Den ene grunnen er kanskje at folk lider av nominell illusjon. Ekspertene uttaler seg om de nominelle renteendringene fra Norges Bank uten å ta hensyn til den utløsende faktoren bak, inflasjon. Det blir som å juble over den nominelle lønnsveksten uten å ta hensyn til den samme utløsende faktoren, inflasjon.
Den andre grunnen er trolig hvordan lånekontrakter i praksis er utformet. I talleksempelet mitt sa jeg at Jan kan lene seg tilbake og droppe både avdrag og rentebetalinger. I praksis lar ikke bankene deg gjøre dette. Typisk krever de at du betaler minst nominelle renter, og ofte kreves avdrag i tillegg. Dette er en praksis som tvinger låntagere til å reelt spare mer når inflasjonen øker.
Banker finner ikke på dette helt av seg selv. I Norge har Boliglånsforskriften regulert bankers utlånspraksis det siste tiåret. Den sier at alle låntagere med mindre enn 40 prosent egenkapital må betale avdrag tilsvarende en tredve års nedbetalingsplan eller 2,5 prosent av utestående gjeld.
Avdragskravet i Boliglånsforskriften er uavhengig av inflasjon. Det betyr at med null prosent inflasjon, cirka der vi har ligget siden forskriften kom, må husholdninger spare minst 2,5 prosent av gjelden sin i realverdi. Med 5 prosent inflasjon, der vi er nå, blir sparekravet 7,5 prosent.
Boliglånsforskriften sier altså at banker skal tvinge husholdninger med mye gjeld til å spare mer når inflasjonen er høy. Hvis reallønnen faller grunnet uventet inflasjon, tvinges den reelle sparingen opp. Dette gjelder sterkest for de med mest gjeld, typisk unge mennesker som har høy inntektsvekst foran seg og derfor bør spare lite. For meg virker det helt i det blå om dette er smart.
Jeg aner ikke hva som er rett krav til minstesparing. Systemet med kredittregulering lukter paternalisme og en sentralmakt som tror den vet hva som er til individets beste, hvilket gjør meg skeptisk fra starten av. Men et minstekrav til god regulering må da være at den ikke lider av nominell illusjon?
Publisert 8. juli 2022