Statens hang til å redde banker i finanskriser, motiverer dem til overdreven risikotagning. Derfor reguleres banker hardt, til ulempe for mange. Vil vi overføre dette problemet til resten av næringslivet?
Finanskrisen rundt 2008 viste noe vi egentlig visste fra før. I en stor finanskrise der bankene får akutte finansieringsproblemer, vil staten tre inn og redde dem.
Der og da, gitt situasjonen, er dette kanskje god politikk. Om noen banker begynner å gå over ende, sprer det tvil mellom andre finansielle institusjoner når ingen helt vet hvem som har penger utestående hos de falne bankene. Konsekvensen kan bli at lånemarkeder tørker raskt opp, som igjen påvirker resten av næringslivet som trenger lån til å finansiere drift og gode investeringer.
Men skal vi evaluere om det å redde banker er smart, kan vi ikke stoppe evalueringen her, etter at krisen er et faktum. Vi må ta et steg tilbake og spørre: Ønsker vi et system der vi systematisk redder banker i kriser?
Det finnes utallige analyser av dette spørsmålet. Som en grov forenkling kan vi si at to mekanismer trekker i hver sin retning.
For det første har vi koordineringsproblemet som taler for at et redningssystem er bra. Hvis de som har innskudd i banken mistenker at den straks kan gå konkurs, vil de motiveres til å trekke pengene ut umiddelbart. Og hvis alle gjør dette på likt vil banken faktisk kunne gå over ende, uten annen grunn enn at innskyterne fikk en fiks idé. Et statlig redningssystem hindrer dette fra å skje ettersom alle vet at hvis banken får trøbbel, så får banken støtte og klarer seg likevel. Vipps, så er tillitsproblemet løst.
På den annen side vil systematisk krisestøtte motivere bankene til risikotagning. Det blir mer lønnsomt med veddemål som kaster godt av seg i gode tider, men klapper sammen i kriser. Det blir mer lønnsomt å finansiere seg i markeder som tørker helt opp i kriser, fordi banken vet at staten vil tre inn i stedet for kapitalmarkedet.
Konsekvensen av disse motstridende mekanismene er garantier om bankhjelp i kriser kombinert med gebyrer på og stram regulering av bankpraksis.
Det mest konkrete eksempelet er banksikringsfondet. Det garanterer innskudd opptil et maksbeløp. For at banker skal kunne gi sine kunder denne garantien, må de betale en forsikringspremie som finansieringsordningen.
Mindre konkrete, men like fullt viktige, er løftene til finansministre og sentralbanksjefer om at i kriser vil de gjøre det som skal til for å holde finanssystemet flytende. Tilbake for dette krever de ingen premie. Isteden regulerer de med at Finanstilsynet banker hardt.
Er du en hardtarbeidende nyutdannet 25-åring med lyse utsikter til inntektsvekst, men fattige foreldre, er det nok ergerlig at du kun kan låne fem ganger inntekten din i dag. Men dette er ikke bankens feil, finansregulering nekter banken å låne deg mer. Med rike foreldre biter dette selvsagt mindre, ettersom man kan låne av dem eller forskuttere litt arv isteden.
Jeg har aldri møtt noen som liker dette utslaget av bankregulering. Det må da være bedre om bankene selv vurderer de enkelte låntageres økonomi? Den grunnleggende årsaken til at reguleringen likevel finnes, er at man må hindre banker i å ta systematiske veddemål som kaster godt av seg i gode tider, men går katastrofalt dårlig i kriser. Hvis bankene tok krisetapene selv, ville problemet forsvunnet og vi slapp regulering. Men et slikt løfte vet staten og Sentralbanken at de ikke kan gi, ettersom de uansett vil bryte det når krisen treffer.
I pandemien åpnet regjeringen for statsstøtte til kapitaleiere som tapte penger på grunn av en ekstrem smittesituasjon. Akkurat nå vurderer en ny regjering hvordan den skal støtte kapitaleiere som taper penger på ekstreme strømutgifter i bedriftene de eier. Begge deler helt uten den stramme faglige begrunnelsen som ligger bak støtteordninger i banksystemet.
Når strømstøtte til bedrifter trolig vedtas om noen uker, må vi derfor innse systemproblemet denne typen politikk medfører. Hvis staten tar regningen i dårlige tider, motiverer den eiere til å velge risikable forretningsmodeller. Dette betyr at vi trenger stram regulering av bedrifter og investorers risikotagning, som med banker.
Når det gjelder strøm, er opplagte krav energieffektiviseringstiltak og fastprisavtaler. Når det gjelder internasjonal handel og finansiering, blir naturlige krav valutasikring og fastrentelån. Og så videre. Listen over mulige fremtidige kriser er lang, og til hvert scenario trengs en ny regulering. Jeg har dårlig oversikt her, men tipper at historiebøkene om norsk økonomi før Willoch kan gi mange gode ideer. I tillegg kan et eiertrygdesystem med innbetaling av forsikringspremie, slik Magne Mogstad med flere foreslår, være en mulighet.
Er dette noe næringslivet med NHO i spissen virkelig ønsker? Neppe.
Det er lov å snu.
Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv 17.08.22: https://www.dn.no/okonomi/stromstotte/naringsliv/bankkrise/kronikk-et-problem-med-krisestotte-til-naringslivet/2-1-1278831
Publisert 25. august 2022