Stabil prisvekst er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for velstandsvekst og lav ledighet. En uavhengig sentralbank med et avgrenset mandat er viktig for å oppnå stabil prisvekst.
Flere økonomer har de siste par ukene kritisert sentralbanksjef Ida Wolden Bache. De har ment at rentene ikke burde ha blitt økt så mye og så raskt.
Disse utspillene er det viktig å ta alvorlig. Ikke fordi kritikerne av sentralbanksjefen har formidlet relevante faglige innsikter. Men kritikken rokker ved en viktig premiss for velfungerende pengepolitikk: sentralbankens uavhengighet.
Det er bekymringsfullt at uavhengigheten til sentralbanken undergraves av en representant fra en av partene i arbeidslivet.
En sentral innsikt fra samfunnsøkonomisk forskning fra 1970- og -80-tallet er at selv hvis politikere er velmenende og langsiktige, så vil dynamikken i politiske beslutningsprosesser kunne lede til en form for kortsiktighet som ingen egentlig ønsker. Den innsikten har fått fornyet aktualitet det siste året.
Om det hadde vært regjeringen som satte renten og situasjonen for øvrig hadde vært slik som nå, er det sannsynlig at regjeringen hadde vegret seg for å sette opp renten for å få ned inflasjonen. Grunnen til dette kan være kortsiktige kostnader ved rentehevinger, slik som potensielt litt redusert økonomisk aktivitet i en kortere periode eller om låntagere er mer høylytte enn sparere. Husholdningene og bedriftene vil imidlertid forstå at myndighetene vegrer seg for å ta nødvendige grep for å få ned inflasjonen, og de vil derfor rasjonelt vente at inflasjonen vil kunne bli enda høyere fremover.
Høy og variabel inflasjon vil kunne bli en selvoppfyllende profeti.
En slik dynamikk ønsker hverken politikere, husholdninger eller bedrifter.
Løsning på dette økonomiske og politiske problemet er å overlate gjennomføringen av pengepolitikken til en uavhengig sentralbank med et tydelig og avgrenset mandat. Slik Stortinget har bestemt at det skal være i Norge.
Til tross for at det har vært en suksess, synes LO å ville undergrave det ved å nærmest kreve at regjeringen skal påvirke, og dermed undergrave uavhengigheten til, sentralbanken.
Et sentralt premiss i kritikken av sentralbanksjefen er at valget av styringsrente reflekterer en avveining mellom to onder: på den ene siden høy og variabel inflasjon og på den andre siden lav økonomisk aktivitet og høy arbeidsledighet. De to SSB-økonomene, Thomas von Brasch og Pål Sletten, fremhever dette synet i sin kronikk i Aftenposten onsdag 21. september der de spør «Er hensynet til inflasjon og finansiell stabilitet overordnet høy og stabil produksjon og sysselsetting eller ikke?»
Svaret på dette spørsmålet er at stabil prisvekst ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå en velfungerende økonomi med høy levestandard og sysselsetting.
Det gjør det enklere å forhandle lønn og inngå kontrakter. Med stabile priser vil arbeidsgivere med større sikkerhet kunne vite hvor mange ansatte de trenger og hvor mye de kan betale og arbeidstagere vil vite hvor mye de får betalt.
Høy og uforutsigbar prisvekst innebærer stor usikkerhet om den reelle verdien av lønnsavtaler og kontrakter mellom kjøpere og selgere. I tillegg sammenfaller høy og uforutsigbar prisvekst ofte med store endringer i priser på enkelte varer relativt til andre varer.
Høy prisvekst kan også ha utilsiktede fordelingsmessige konsekvenser.
Lønnsforhandlingene i våres er et eksempel på utfordringene ved å forhandle om lønn når det er usikkerhet om prisveksten. I april ble Norsk Industri og Fellesforbundet enige om en ramme på 3,7 prosent for tariffoppgjøret for 2022. Teknisk beregningsutvalg, som leverte det statistiske grunnlaget for lønnsoppgjørene, hadde anslått en årlig vekst i konsumprisindeksen på 3,3 prosent. Den faktiske prisveksten har senere blitt langt høyere enn dette anslaget.
Konsekvensen er et betydelig fall i reallønninger for Fellesforbundets medlemmer.
Partene kan naturligvis i neste omgang forsøke å kompensere for den overraskende høye prisveksten. Men dette krever at den realiserte inflasjonen ikke nok en gang avviker betydelig fra den anslåtte inflasjonen.
Sentralbankene verden over har kjent sin besøkelsestid og økt styringsrentene betydelig. Norges Bank er ikke et unntak. Når Norges Bank tar resolutte og troverdige grep for å få prisveksten ned til to-prosentsmålet, vil det legge grunnlaget for at lønnsmottagerne til neste år igjen kan få de reallønnsøkningene de forhandler frem.
Den økte styringsrenten bidrar til lavere og mindre variabel prisvekst. Det er viktig for å nå målet om høy levestandard og sysselsetting.
Teksten ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/okonomi/inflasjon/pengepolitikk/misforstatt-angrep-pa-sentralbankens-uavhengighet-og-mandat/2-1-1305939
Publisert 3. oktober 2022