-
Økonomi

Hvordan havnet vi her, med høy prisvekst og kraftig renteøkning?

7. november 2022

Gisle James Natvik

Tankesettet fra finanskrisen preget den økonomiske politikkens håndtering av koronakrisen – dessverre. Nå får vi regningen for nullrenter og raus finanspolitikk.

Pandemi og krig har til felles at de begge reduserer verdens evne til å produsere varer og tjenester. Standard økonomifaglig logikk tilsier at den økonomiske politikken da skal svare med innstramning, for eksempel økte renter og en finanspolitikk som ikke forsøker å øke ressursbruken.

I stedet skjedde det motsatte, i Norge som i resten av verden, da korona kom.

Hvorfor?

En mulig forklaring er rent politisk: Det er trolig upopulært å si at denne krisen ikke kan løses med lave renter og ekstraordinær ressursbruk.

Det virker sannsynlig. Samtidig er det en billig unnskyldning for økonomer. Det blir som å si at vi, fagfolket, satt på fasiten, men dere, politikerne, hørte ikke etter. Og det er beviselig feil.

Det er beviselig feil fordi vi kan gå tilbake og se på anbefalinger fra økonomer de siste årene. Anbefalingene er ikke samstemte. Vi kan også se på forskningsartiklene som er blitt produsert om koronapolitikk. Igjen vil vi finne forslag som spriker.

Det er ikke bare politikernes feil

Den kanskje aller mest innflytelsesrike forskningsartikkelen om makropolitikk under korona ble skrevet av fire superflinke økonomer på ulike toppuniversitet i USA: Guerrieri, Lorenzoni, Straub og Werning. Hovedpoenget deres var at et sjokk i produksjonsevnen i en del av økonomien kan få ringvirkninger som reduserer total etterspørsel for mye. Innsikten er en advarsel mot å møte redusert produktivitet med økte renter og stram finanspolitikk.

Når vi ser på verdensøkonomien i dag, virker det som overdrevent stram politikk ikke var det vi burde vært mest redd for i 2020. Advarselen var enten grunnleggende feil, eller så grep sentralbanker og politikere den for begjærlig.

Det ser heller ut som om de helt enkle makroøkonomiske læresetningene var rett. Plutselig ressursknapphet skal møtes med stram politikk, fordi knapphetsproblemer ikke løses av økt etterspørsel.

Prøver du likevel med nullrenter og raus finanspolitikk, får du prisvekst og rasjonering (eller i praksis lang leveringstid).

Derfor kreves noe annet enn en rent politisk forklaring på det innledende spørsmålet. Ligger svaret i finanskrisen rundt 2008?

Før finanskrisen sto såkalte keynesianske ideer om å stabilisere økonomien ved å manipulere etterspørsel med penge- og finanspolitikk nokså lavt i kurs i ledende fagmiljø. Jeg husker dette godt fra doktorgradsstudier i årene rett før krisen. Forskning om hvordan politikk var viktig for å sikre «høy nok» total etterspørsel i økonomien fikk gjerne brutalt hard medfart på konferanser og i uformelle diskusjoner.

En hovedgrunn til det negative synet på slik etterspørselspolitikk var erfaringene fra 1970-tallet. Et akseptert narrativ er at man den gang forsøkte å løse et problem som bunnet i ressursknapphet med politikk som økte etterspørselen.

Konsekvensen?

Høy inflasjon.

Lærdom fra finanskrisen henger igjen

Finanskrisen endret fagmiljøene. Plutselig var man genuint redd for at koordineringssvikt, særlig med rot i finansmarkedene, skulle dra etterspørselen ned mer enn verdens underliggende produksjonsevne falt. Gammeldagse ideer om etterspørselspolitikk, som nylig var latterliggjort, ble raskt formalisert og bakt inn i modellene som økonomer brukte til å analysere krisen og foreslå politikktiltak.

Jeg så dette selv som nyansatt forsker i Norges Bank. Vi brukte mye tid på å omformulere modeller slik at de tok innover seg hvordan rusk i finansmarkeder kunne smitte over til realøkonomien.

Det ser ut som finanskrisens virkning på tankesettet i 2008 preget hvordan man analyserte koronakrisen i 2020. Istedenfor å akseptere at pandemi primært er et sjokk til produksjonsevnen vår og noe helt annet enn en krise som starter i finansmarkedene, ble det for mye oppmerksomhet om lærdommene fra 2008.

Et sted vi ser dette er i sentralbankers publiserte «produksjonsgap» fra 2020 og 2021. Gapet skal gjenspeile forskjellen mellom faktisk produksjon og det produksjonsnivået som dagens ressurstilgang og produktivitet tilsier. Sistnevnte er en fullstendig abstrakt størrelse uten direkte motpart i data. Gapet må derfor beregnes med statistiske metoder og skjønn og vil gjerne vise seg feilvurdert i ettertid.

Norges Bank, som med de fleste andre sentralbanker, beregnet i 2020 og 2021 produksjonsgapet som negativt, altså en økonomi med ubenyttede ressurser. Dette motiverte til ekstremt lave renter. At man holdt på denne tolkningen til langt ute i 2021, virker i dag som en feilslutning.

Kanskje ville den makroøkonomiske politikken fra 2020 og frem til dag blitt bedre om man ikke hadde lært noe fra finanskrisen i 2008?

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/pengepolitikk/koronakrisen/inflasjon/hvordan-havnet-vi-her-med-hoy-prisvekst-og-kraftig-renteokning/2-1-1344023

;

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på