Slapp VM-etikk

Norske medier har prøvd å balansere dekningen av det sportslige fra VM i Qatar med kritiske blikk på FIFA og hvordan mesterskapet havnet der det gjorde.

Denne balansen vakler forståelig nok nå som turneringen nærmer seg slutten og de beste lagene står igjen. Kampen om pokalen tilspisser seg, og fotballen kommer i forgrunnen.

Nå gjelder det å løfte fram igjen motforestillingene, særlig fordi debatten rundt mesterskapet her i landet har gitt noen eksempler på slapp etisk tenkning fra folk som kan bedre.

Moralsk dissonans

I forkant av VM kom jeg tvilende fram til boikott. Jeg elsker fotball, og har vært engasjert VM-titter siden 1974. Denne gangen står jeg over.

Mesterskapet i Qatar foregår i skyggene av all kunnskapen vi har om storstilt korrupsjon, dødsfall og skader på gjestearbeidere og brudd på menneskerettigheter.

FIFA fremstår som en organisasjon hvor det er pengene som rår, enten de leveres over eller under bordet. Den vonde smaken forsterkes av den groteske sosiale kontrasten mellom levekårene til dem som har bygget anleggene i Qatar, og David Beckham, som angivelig mottar 1,7 milliarder kroner for å promotere mesterskapet.

Mange av oss som er glade i fotball har opplevd moralsk dissonans i tilknytning til dette mesterskapet. Det er en tilstand som oppstår når det er konflikt mellom det vi moralsk sett ønsker å stå for og det vi gjerne vil gjøre.

Det er verdens beste fotballspillere som møtes i Qatar. Da er det fristende å skyve bort kunnskapen om korrupsjon og menneskerettighetsbrudd, og heller nyte spillet ute på gressmatten.

Vi kan overvinne dissonansen ved å bortforklare og bagatellisere våre egne, bittesmå handlinger, som i den store sammenhengen ikke gjør noen forskjell. Da begir vi oss inn i det som kalles moralsk nøytralisering. Vi forsøker å omskrive situasjonen slik at det likevel er moralsk akseptabelt å gjøre det som opprinnelig så galt ut og skapte dissonansen.

Sammenligner VM med porno

Det finnes ulike teknikker for moralsk nøytralisering. En av dem går ut på å benekte ansvar. Rødt-politiker Roald Arentz har brukt denne teknikken flere ganger i høst, blant annet i Adresseavisen 14.10.22 og i Dagsnytt Atten 18.10.22.

Der sammenligner han VM med porno. Du kan ha motforestillinger, men lidenskapen rår og tvinger deg til handling. Arentz sier at han kjenner seg selv så godt at han vet at det vil bli umulig for han å holde seg borte fra VM-skjermen. Grunntanken her er at den som mangler kontroll over egen lidenskap, har begrenset ansvar for valgene sine.

Benektelse av ansvar kan også gå ut på å vise til en autoritet som har tatt de tunge etiske valgene for oss. Lege Wasim Zahid (TV2 23.11.22) brukte denne teknikken da han hevdet at hver enkelt av oss ikke trenger å foreta noen etisk vurdering av om det er rett å følge med på VM, siden TV2 og NRK allerede har tatt den for oss: «Når selv store mediehus gjør etiske vurderinger og kommer frem til at det er greit å sende, bør man ikke kjenne på skam».

Viktig å beholde det kritiske blikket

Er dette en etisk argumentasjon som Arentz og Zahid ville akseptert i andre sammenhenger? At følelsene rår og fritar fra moralsk ansvar? At NRK og TV2 har sagt det er greit, så da er det greit? Det tror jeg neppe de vil gjøre, siden ingen av dem normalt er så etisk servile som de framstår her.

Begge vil nok mene at folk er ansvarlige for handlingene sine, selv når følelsene er sterke, og at det er viktig å gjøre seg opp en selvstendig mening om saker, selv når NRK og TV2 har tatt et standpunkt.

Utsagnet som Zahid har fått mest oppmerksomhet for, var at vi som boikotter VM ikke må belemre andre med skam. «Ved å påføre skam, skyver man bare folk fra seg. Man skal ikke kjenne på frykt for negative kommentarer fordi man har sett en fotballkamp».

Her benyttet han en nøytraliseringsteknikk som kalles kritikk av kritikerne. Den går ut på å reise tvil om motiver og kunnskap hos dem som har motforestillinger. Tidstypisk nok er det her snakk om en oppfordring om ikke å krenke eller såre den andre parten.

Igjen er spørsmålet om Zahid ville akseptert dette som et argument hvis det var han selv som var kritiker. Ville han finne seg i forsøk på etisk avvæpning gjennom beskyldninger om at han påfører andre skam? Det er lite trolig. Både Arentz og Zahid kan bedre enn dette. Begge er normalt i stand til å føre skarp og saklig etisk argumentasjon.

Det ser ut til engasjementet for fotball har sløvet innsatsen deres denne gangen. I innspurten til mesterskapet i Qatar er det viktig å beholde det kritiske blikket, og ikke akseptere at FIFA fortsetter med å ødelegge VM som en global og inkluderende folkefest.