Min erfaring er at ledere i helsevesenet kvier seg for å ta tak i denne tematikken.
Det er uheldig om helsehjelp først og fremst går til dem som hjelperne trives med å hjelpe.
De siste årene har jeg jobbet tett med ledere i ulike deler av helsevesenet. Det har gitt meg en forståelse for de tøffe prioriteringene som må gjøres hver dag. Ressursene strekker ikke til. Det tvinger frem beslutninger om hvem som skal få hjelp først, og hvordan. Valgene vil uansett gå ut over noen andre som også trenger hjelp, som nå havner lenger bak i køen.
Et rimelig prioriteringsetisk utgangspunkt kan være at hjelpen bør gå til dem som trenger den mest. I hvilken grad er det tilfellet i Norge i dag? Inntrykket mitt er at vi har et system hvor hjelpen ofte går til dem det er enklest og mest tilfredsstillende for fagfolkene å hjelpe, og ikke til dem som har størst behov.
Det vil selvsagt være lokale forskjeller, men et mønster ser ut til å være at ressurssvake ofte nedprioriteres når sterke profesjonsgrupper får bestemme. Taperne i dette systemet er samfunnsborgere som har rett på hjelp fra det offentlige helsevesenet, uten å vite om det.
Prioriteringer innen helse er ypperlig stoff for anvendt filosofi. Sokrates advarte om at mennesker kan bli slaver av sine egne vaner og rutiner. Vi kan komme inn i mønstre hvor vi automatisk velger det samme som tidligere, bare fordi det er slik vi pleier å gjøre det.
Det betyr at vi kan gå oss fast i en praksis som ikke er i samsvar med hva vi egentlig ønsker å stå for. Derfor gjelder det å stoppe opp jevnlig for å revurdere egne handlemåter. Dette sokratiske perspektivet trengs i helsevesenet. I hvilken grad prioriterer vi riktig når hjelp og støtte fordeles i samfunnet?
Et viktig element i enhver etikk er likhetsprinsippet: Like tilfeller bør behandles likt. Forskjellsbehandling forutsetter at det er en moralsk relevant forskjell mellom tilfellene. Aristoteles formulerte dette prinsippet for mer enn 2000 år siden. Det ligger i ryggmargen hos de fleste av oss siden det handler om rettferdighet. Prinsippet etterspør saklige og konkrete begrunnelser når vi foretar prioriteringer.
Hvorfor skal vi bruke tid på å hjelpe akkurat disse individene og gi dem forrang fremfor andre? Når det gjelder helse- og sosialtjenester, holder det ikke å si at vi prioriterer slik fordi det er mest faglig tilfredsstillende. Det kan ikke være egeninteressen til profesjonsutøverne som er avgjørende for hvordan vi bruker ressursene i samfunnet.
En fylkestannlege forteller at fagfolkene innen tannhelse gjerne bruker mye tid på barn og unge, som jevnt over har svært god tannhelse. De har sterke tenner som følge av fluorinntak i småbarnsalderen. Derfor trenger de strengt tatt ikke jevnlige besøk til det offentlige tannhelsevesenet. De som må vente på grunn av denne prioriteringen, er rusmisbrukere, sosialklienter og eldre.
Dette er folk som det ofte er krevende å ha i tannlegestolen. Noen av dem har dårlig hygiene og ubehagelig oppførsel. Det er i og for seg forståelig at tannlegene heller vil bruke tiden til å stelle med tennene til barn og unge. Konsekvensen er at svake og slitne folk med tannplager ikke får den behandlingen de trenger og har rett på.
I en kommune brukes midlene for psykologisk støtte og oppfølging av ungdom til lavterskeltilbud for dem som sliter litt og raskt kan få et løft og bli bedre. De trenger noen å snakke med over en kort periode, og det er gjerne nok til at de kommer igjennom en mindre krise. Dette er vellykket forebygging og bidrar til å løfte ungdom ut av negative psykiske spiraler.
Samtidig er det en prioritering som skjer på bekostning av deres jevnaldrende med alvorlige og komplekse psykiske lidelser. Disse trenger mer langsiktig oppfølging fordi sjansene for tilbakefall er større. Det kreves en annen type innsats fra de faglige, som kan oppleve at det går lengre tid mellom hver gang de ser positive resultater av arbeidet sitt.
I fjor høst var det uro rundt ABC-enheten ved Oslo universitetssykehus. Dette er landets ledende miljø for naturlige fødsler. Gravide får oppfølging av samme jordmødre før, under og etter fødselen. Ledelsen vedtok å stenge enheten i helgene for å sikre et forsvarlig tilbud til alle fødende som sykehuset har ansvaret for. Det er mangel på jordmødre i hele landet, og dette legger press på enhetene som skal sørge for trygge vilkår for alle gravide.
Blant dem er det kvinner som trenger ekstra oppfølging fordi de ikke snakker godt norsk eller har andre utfordringer. I denne situasjonen ønsket jordmødrene ved OUS fortsatt prioritering av ABC-enheten og de ressurssterke kvinnene som gjerne oppsøker dette tilbudet, og viste liten forståelse for helhetsargumentet.
Felles for disse tre eksemplene er at fagfolk ønsker å prioritere hjelp til dem som det er faglig tilfredsstillende og enkelt å hjelpe. Dette er en forståelig tenkemåte. Enhver fagperson kan hente motivasjon fra å se raske, positive resultater av egen innsats. Det kjennes godt å utrette noe og få jevnlige mestringsopplevelser på jobb. Utfordringen er at jakten på slike opplevelser kan føre til en nedprioritering av de svakeste og mest trengende samfunnsborgerne.
Jeg har erfart at ledere i helsevesenet kvier seg for å ta tak i denne tematikken. De kan gjerne invitere en filosof til å stille prioriteringsetiske spørsmål, men er forsiktige med å utfordre sterke faggrupper selv. Selvbestemmelse er en verdi som står høyt blant dyktige fagfolk.
Lederne deres vil nødig provosere dem ved å ha motforestillinger til hvordan de prioriterer og bestemmer egen ressursbruk. Så er det faktisk ledernes ansvar å gjøre det, selv om det er ubehagelig og skaper bråk.
Vi trenger modige helseledere som tør å stille spørsmål ved og til og med overstyre prioriteringene som sterke faggrupper ønsker å gjøre. I tillegg trenger vi profesjonsutøvere som er villige til å ta egen praksis opp til vurdering, og ikke straks går i skyttergraven når noen har motforestillinger til hvordan de velger å bruke tiden sin.
Teksten ble først publisert i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/WR646K/gaar-hjelpen-til-dem-det-er-mest-tilfredsstillende-aa-hjelpe
Publisert 23. januar 2023