Sentralbankene prøver å dempe inflasjonen uten å påføre økonomien for store negative konsekvenser. Det blir svært krevende, dersom globaliseringen skal reverseres.
I 2001 innførte Norges Bank et inflasjonsmål for pengepolitikken. Enkelt sagt: Dersom prisveksten overskrider et fastsatt mål, skal renten settes opp. Motsatt er det når prisveksten er under målet, da skal renten settes ned. Målet i dag er en vekst i konsumprisene (kpi) nær to prosent.
Lite ante man at samme år som Norge innførte inflasjonsmålet, skulle Kina bli medlem av World Trade Organization (WTO), noe som økte tilgangen på rimelige Asia-produserte varer og tjenester. Og så har det seg slik at Norge importerer ganske mange varer og tjenester fra Asia, noe som har ført til at veksten i import- og konsumprisene i Norge har holdt seg svært lav, og til dels under målet. Helt til nå.
Det siste året har prisveksten skutt i været, og tall fra SSB som kom denne uken, viste at inflasjonen i Norge (målt ved kpi) var på 5,9 prosent, nesten tre ganger så høy som inflasjonsmålet.
Norge er selvfølgelig ikke alene om å ha høy inflasjon. Utfordringer med globale forsyninger etter pandemien, særlig fra Kina, energikrisen i Europa, med blant annet en feilslått politikk om å legge ned atomkraftverk, samt mangel på råvarer på grunn av krigen i Ukraina, har økt global inflasjon. Frykten er at dette sprer seg til andre, innenlandske priser, og til slutt lønninger, så inflasjonen kommer ut av kontroll.
Sentralbankene verden over øker derfor rentene i rask fart og håper at en myk landing for økonomien skal få ned inflasjonen.
Jeg frykter at et kvikk fiks-scenario med myk landing vil bli ekstremt krevende. Tvert imot tror jeg sentralbankene kan komme til å måtte holde rentene høye lenge. Det er i hvert fall tre grunner til det.
For det første: Mye forskning over lang tid, fra blant annet undertegnede, har vist at det vil kreve en kraftig renteøkning for å senke inflasjonen med flere prosentpoeng. Typisk vil en uventet økning i renten på ett prosentpoeng redusere inflasjonen med knapt et halvt prosentpoeng etter ett til to år. Aksje og boligpriser stuper imidlertid ganske umiddelbart, og så faller aktivitetsnivået gradvis.
En viktig drahjelp for å få ned inflasjonen, er at valutakursen styrker seg midlertidig. Men det fordrer en positiv rentedifferanse mot utlandet. Det er det ikke nå, og vi har isteden sett at kronen har svekket seg. Skal Norges Bank redusere inflasjon med flere prosentpoeng, må den derfor sette opp renten like mye eller mer enn våre handelspartnere, slik at kronen styrker seg markant. Det vil bli tøft.
For det andre: Selv om inflasjonen har kommet noe ned de siste månedene, er det mye som tyder på at vi ikke kan vente like lav prisvekst som for noen år siden. Frem til nå har globaliseringen holdt prisene lave. Den økende geopolitiske og økonomiske splittelsen mellom supermaktene i kjølvannet av krigen i Ukraina kan i stedet fragmentere den globale økonomien.
Nasjonal sikkerhet har plutselig fått relevans når man skal analysere markeder.
Avveiningene mellom økonomisk effektivitet og nasjonal sikkerhet er imidlertid enorm. Å avvike fra globaliserte markeder vil uten tvil redusere effektiviteten, øke inflasjonen og dermed fattigdommen i verden. Der Kinas inntreden i verdenshandelen var med på å bremse inflasjonen og jevne ut ulikhet, vil en bipolar verdensorden med Kina og USA som motpoler bidra til større forskjeller.
Når tillit blir borte, må vesten bygge egen teknologi og ruste opp, noe som vil øke kostnadene. Å takle økende økonomisk fragmentering vil kreve mye av mange. Sentralbankenes rolle i dette bør være å balansere hensynet til prisstabilitet og økonomisk vekst i en mer urolig verden. Da bør de gå mer gradvis frem.
For det tredje: I motsetning til mange andre land tjener Norge på de høye olje- og gassprisene. Disse inntektene kommer tilbake til oss i form av høye lønninger og overskudd i olje- og gassrelatert virksomhet, som igjen har ringvirkninger til resten av fastlandsøkonomien. I tillegg får staten direkte overføringer av oljepenger og indirekte skatteinntekter fra et næringsliv som tjener gode penger på oljenæringen.
Selv om oljealderen er på hell, og regjeringen fører en relativ stram finanspolitikk, vil dette utvilsomt være en stimulans i flere år fremover, og som Norges Bank vanskelig kan dempe med økte renter.
Sentralbankers forsøk på myk landing har vist seg å sjelden lykkes. I stedet har det ofte endt med en resesjon, nedgangstider, særlig når problemene er drevet av ubalanser på tilbudssiden. I dagens urolige, geopolitiske situasjon kan det derfor være bedre å tillate at inflasjonen holder seg over målet litt lenger, fremfor å tvinge den raskt ned.
Husholdningene har allerede fått dempet kjøpekraften gjennom høye strømpriser, råvarepriser og konsumpriser. Fallet i bolig- og aksjepriser bidrar også negativt.
Gradvis vil den økte renten gjøre sitt.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/makrookonomi/inflasjon/rentene-kan-bli-hoye-lenge/2-1-1385674
Publisert 18. januar 2023