Uforutsigbar finanspolitikk er problemet

Regjeringen burde gjøre jobben lettere for Norges Bank, ikke vanskeligere. Samspillet i penge- og finanspolitikken bruker i forskningslitteraturen å være definert slik at finanspolitikken skal legge et langsiktig grunnlag for den økonomiske politikken. Dette gjøres blant annet gjennom årlige budsjettfremleggelser om høsten.

Bakgrunnen er at offentlige utgifter og skatter ikke skal justeres så ofte, og dessuten har de mange andre formål enn å stabilisere økonomien.

Pengepolitikken – renteendringer – kan justeres oftere og vil dermed ta hensyn til finanspolitikken. I situasjoner der det er påkrevd å ha en mer ekspansiv finanspolitikk, kan pengepolitikken dermed tilpasse seg dette. Finanspolitikken skal ikke være så stram som mulig, men den skal være forutsigbar.

Hvordan har det blitt så uforutsigbart?

Mye tider på at forutsigbarheten i finanspolitikken forsvant fra i fjor til nå og at det kan ha påvirket pengepolitikken og andre aktører negativt. Dette er ikke ene og alene regjeringens feil, men den kan heller ikke fraskrive seg sitt ansvar.

I normale tider er ikke forholdet mellom penge- og finanspolitikken så komplisert. Mange land, herunder Norge, har dessuten regler og planer for fornuftig og forutsigbar offentlig pengebruk. De skal bidra til å holde inflasjonen under kontroll. De siste årene har penge- og finanspolitikken også trukket i samme retning, for eksempel under finanskrisen, da begge var ekspansive for å kompensere for fallende etterspørsel.

Under pandemien ble dette forholdet mer komplisert. Med renter nær null spilte finanspolitikken en større rolle i stabiliseringen av økonomien. Flere studier tyder nå på at dette bidro til økt global inflasjon. Overførsler og skattelette (utover det som kompenserte for tapt inntekt) bidro til å øke etterspørselen etter forbruksvarer. Uten en tilsvarende økning i produksjonen oppsto det en ubalanse mellom etterspørsel og tilbud. De lave rentene bidro til å øke ubalansen ytterligere.

Da regjeringen la ut budsjettet i fjor høst, var den største stabiliseringspolitiske utfordringen den høye inflasjonen. Det gjorde det mer krevende enn normalt å lage budsjetter. Regjeringen gjorde det imidlertid vanskeligere for seg selv ved å legge til grunn altfor lav inflasjon, og lavere enn det Norges Bank og SSB antok. Dette ble umiddelbart påpekt av flere, herunder meg her i DN.

Det er en kjent sak at man kan ta feil i sine anslag, men det skapte unødvendig usikkerhet at regjeringen avvek så kraftig fra det som var konsensus for ventet prisvekst.

Usikkerheten økte ytterligere ved at regjeringen annonserte at den ville vente til revidert budsjett i mai i år med å justere anslagene.

Men endringene som kommer i revidert budsjett er omfattende og skyldtes ikke bare uunngåelige prisjusteringer og tiltakspakker til Ukraina. På få måneder økte oljepengebruken, som skal dekke statens budsjettunderskudd, fra å utgjøre 8,8 prosent av fastlands-bnp til ti prosent.

Kan skape tvil rundt norsk økonomi

Statsminister Jonas Gahr Støre skriver i DN at denne ekstra pengebruken har begrenset virkning på norsk økonomi. Det er jeg usikker på. Å anslå hvor stram finanspolitikken bør være for å hindre ytterligere inflasjonspress er krevende. Det avhenger av hvordan konjunkturene utvikler seg, som igjen avhenger hva sentralbanken vil gjøre fremover.

Siden i høst har Norges Banks rentebane økt. Jeg mener den høye inflasjonen burde ha gjort at regjeringen i revidert budsjett hadde tatt mer hensyn til pengepolitikken, altså gjort det lettere for sentralbanken å gjøre jobben sin, ikke mer komplisert.

Og Norges Bank har en vanskelig jobb. Som en liten åpen økonomi har vi begrenset handlingsrom sammenlignet med de store sentralbankene. 

Uforutsigbarheten i budsjettpolitikken forsterkes også av overraskende skatteøkninger som kommer før de er ferdig gjennomtenkt – vind, laks og havbruk – og som derfor må endres flere ganger i løpet av kort tid. Forslagene kommer også rett før det regjeringsoppnevnte skatteutvalg ledet av Ragnar Torvik fikk lagt frem sin rapport. Den rapporten legger regjeringen så i en skuff.

Fremfor en prosess der vi kan se helhetlig på skatt og økonomisk vekst, får vi altså et hasteforslag som bærer preg av å skulle dekke budsjettets underskudd.

Uforutsigbar budsjett- og skattepolitikk kan i verste fall skape tvil rundt norsk økonomi. Det som skjedde i Storbritannia i fjor høst er et eksempel på hva uforutsigbarhet i budsjettet kan gjøre, med blant annet en kraftig svekkelse av pundet som konsekvens.

Mange faktorer er med på å svekke kronen, herunder rentedifferanse til utlandet. Men uforutsigbarhet i finanspolitikken bidrar i hvert fall ikke til å styrke kronen. Og er det noe norsk økonomi trenger fremover, er det troverdighet og forutsigbarhet, som igjen bidrar til sterkere krone og lavere inflasjon.

Målet må være å hindre for store renteøkninger, slik at vi unngår nedgangstider.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/pengepolitikk/finanspolitikk/uforutsigbar-finanspolitikk-er-problemet/2-1-1454927