Forslagene til revisjon av pengepolitikken florerer. Men gjenspeiler de bare at lave renter er mest populært?
Noen ganger kan virkeligheten overgå fiksjonen. Som økonom oppleves verden litt sånn om dagen. Jeg snakker om ordskiftet rundt norsk pengepolitikk. Det får nokså abstrakt teori om behovet for en politisk uavhengig sentralbank til å virke superrelevant i praksis.
Virkeligheten: I cirka hele Europa og USA har inflasjonen på få år hoppet fra stabilt lav til høye nivåer ikke sett siden 1990-tallet. I Norge vaker prisveksten rundt seks prosent. Siste sentrale lønnsoppgjør ga en lønnsvekst på over fem prosent. Og norske kroner faller stadig mot andre valutaer.
Helt rimelig er det da at Norges Bank er under press. Som del av sitt mandat skal banken holde prisveksten i sjakk, nær to prosent over tid. Når pris- og lønnsvekst er cirka tre ganger dette målet, er det bare å forvente at sentralbanken kritiseres for å sette rentene for lavt.
Anført av LO kritiseres Norges Bank for å sette renten for høyt og for å legge for lite vekt på hensynet til lav arbeidsledighet, som også står i det nåværende mandatet.
Økte renter truer visst frontfagsmodellen. Og ikke bare det; SV mener i tillegg at dette er tiden for å utvide sentralbankens mandat til å omfatte miljøhensyn.
Sist ute i denne rekken var Equinors sjeføkonom Eirik Wærness, som mener inflasjonsmålet bør heves i en tid der energiknapphet helt naturlig øker kostnadene på det meste. Økte renter truer visst grønn omstilling.
Den abstrakte teorien: Sentralbanker bør være politisk uavhengige. De bør tildeles presise mål om prisvekst og sysselsetting, og så overlates til å oppnå disse målene. Åpenbart er dette demokratisk problematisk. Oppsiden er at uavhengighet gjør sentralbanker i stand til å prioritere prisstabilitet selv om dette på kort sikt kan svi for befolkningen.
I standardteoriene er kostnaden formulert som økt ledighet eller lavere økonomisk aktivitet. Mer generelt kan vi tenke på det som at folk får dårligere råd på kort sikt. Den langsiktige gevinsten er prisstabilitet.
Det er skikkelig vanskelig å svare på det. Når folk må lide økonomisk for å hindre prisvekst, kan man jo undres om det ikke er bedre å heller ha høy inflasjon. Men her kommer noe av poenget med den strenge sentralbanken inn. Det at sentralbanken har relativt høy offervilje i jakten på lav inflasjon, stabiliserer prisene i seg selv. Mekanismen er forventninger, at de som setter produktpriser, lønninger og vedtar statsbudsjett, alle sammen vet at sentralbanken vil gjøre det som skal til for å holde inflasjonen lav.
Og vipps, når alle forventer lav inflasjon så modererer de seg, og inflasjonen blir faktisk lavere enn den ville vært med en «myk» sentralbank som stadig forsøkte å presse aktivitetsnivået opp.
Det store spranget i teorien er antagelsen om at uavhengighet i seg selv gjør sentralbanken bedre i stand til å stå fast ved inflasjonsmålet og til å bære de kortsiktige tapene i form av ledighet og folks økonomiske lidelser. Det er ikke opplagt at det er slik.
Så hele logikken ovenfor, fascinerende som den er, bærer litt preg av «resultat per forutsetning»: Vi antar at den uavhengige sentralbanken bedre kan sikre prisstabilitet enn den politikerstyrte sentralbanken, og at alle forventer nettopp dette, dermed blir prisene mer stabile om sentralbanken er uavhengig.
Rentene i Norge er på vei opp fra historisk lave nivåer. Internasjonalt har inflasjonen vært lav de siste 20 årene, også i Norge. En hovedårsak var stadig økt tilgang på billige ressurser fra utlandet. De lave rentene i Norge har altså i all hovedsak speilet internasjonale forhold.
Nå har pilene snudd internasjonalt, og det til gagns. Rentene stiger i hele verden, også i Norge. Dette er visst vrient å akseptere for LO, SV og nå Equinor. Ingen av dem var, så vidt jeg har fått med meg, spesielt bekymret over at norske renter ble drevet ned av internasjonale forhold. Når de drives oppover av samme grunn, er dette et kjempeproblem.
Hvorfor blir det slik?
Jeg tror det handler om behovet for popularitet.
LO sliter med at frontfagsmodellen er under press fra strukturelle endringer i økonomien. Oljerikdom og aldrende befolkning krymper helt naturlig andelen av befolkningen som jobber i frontfagene, mens stadig flere jobber i tjenesteytende næringer underlagt frontfagene.
Man blir ikke populær av å fremme en modell der et krympende mindretall legger premissene for et voksende flertalls lønninger.
SV sliter med at virkelig effektiv miljøpolitikk svir på kort sikt. Skal klimaproblemet løses, må utslipp bli enormt mye dyrere enn i dag. Man blir ikke populær av å gjøre folk fattigere.
Equinors kjernevirksomhet forurenser så det suser. Når ekstremværet kommer, blir man ikke populær av å ha beriket seg på å skape det.
Deilig da å kunne peke på renteøkninger.
Ber du om lave renter, blir du populær.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/pengepolitikk/renter/styringsrenten/nei-til-rentepopulisme/2-1-1458748
Publisert 12. juni 2023