Kan en så flott leder som Zelenskyj ha skyggesider? Kan han falle for eget grep?
I juni hadde 80 erfarne ledere og rådgivere eksamen. Over tre dager ble de bedt om å rette et faglig kritisk blikk inn mot Volodymyr Zelenskyj; Ukrainas president. Det var eksamen på Master of Management-programmet Ledelse, makt og mening.
Tre spørsmål skulle besvares: 1. Hva kjennetegner hans krigsretorikk? 2. Er han autentisk eller spiller han en rolle? 3. Kan han som karismatisk leder falle for eget grep?
Det er nesten som å hviske et banneord på kirkens bakerste benk, bare å antyde svakheter hos Zelenskyj. Iallfall i krigstid. Du kan nesten høre protestene. Vi burde heller stå samlet bak ham som har ofret alt for landet sitt. Likevel, vi reagerer når Vladimir Putin, hans motpart, ukritisk glorifiseres. Og selv Zelenskyj er bare et menneske, ennå ikke kanonisert til ufeilbarlighet. Muligens er det en lekse å lære for ledere her.
Så hvilke faglige perspektiver kan gis på de tre spørsmålene?
Zelenskyj er en fremragende taler, men han skriver ikke talene selv. I likhet med Barack Obama har han en dyktig taleskriver. Obama hadde den unge Jon Favreau. Zelenskyj har en tidligere politisk journalist, Dmytro Lytvyn. Like fullt leser ikke Zelenskyj opp en annens tale. Lytvyn forteller at Zelenskyj selv kommer med ideer til innhold og angrepsvinkel. Taleskriveren samler og siler ideene og skriver dem ut i en tale.
Zelenskyj er en mester på kairos, det å forstå talesituasjonen og gripe muligheten som situasjonen tilbyr. Han taler på russisk til det russiske folk selv om han vet de aldri får sett eller hørt talen. Han blottlegger svart håpløshet for garvede EU-politikere i krigens første dager. Og når han taler til den svenske Riksdagen, innynder han smilende brorskapet i flaggenes felles farger. Zelenskyj får det han ønsker seg med sine taler. Ikke med en gang, men litt etter litt.
Framfor alt inneholder talene hans sterke følelser. Naturlig nok. Men det er også et bevisst valg. Zelenskyj appellerer ved patos. Du skal bli berørt. Zelenskyj angriper dine følelser. Argumentene overbeviser deg, men følelsene fører deg til handling. Gang på gang virker det. På Natos toppmøte i Vilnius gikk han kanskje litt for langt i et utålmodig, fortvilet twitter-innlegg. Den britiske forsvarsministeren svarte med ønsker om mer takknemlighet. New York Times meldte om irritasjon i USAs delegasjon over Zelenskyjs utbrudd. Likevel fikk han litt mer av det han ønsket seg.
Zelenskyj bruker enkle midler for å oppildne følelser. Han maler sin fiende tydelig og svart på hvite kalkvegger. Til tider bruker han meget enkel fienderetorikk: vi-mot-dem. Krigssituasjonen inviterer til det. Og historien viser at det nesten alltid virker. Mange av Zelenskyjs taler har derfor til hensikt å rekruttere tilhørerne følelsesmessig til fellesskapet «vi», de som står imot «dem», fienden og hans ondskap.
Volodymyr Zelenskyj overbeviser også ved etos, ved karakter. Han som person, som leder, som politiker, en overtaler i seg selv. Helt siden han valgte å bli i Ukraina og kjempe for sitt land, med fare for eget liv, så har han hatt en kapital som få andre ledere kan skilte med. Eget offer gjør ledere mer troverdig enn noe annet. Zelenskyj virker formidabel og ekte. Han fortjener å bli lyttet til.
Men det er også skuespill. Alle vet at Zelenskyj har bakgrunn som skuespiller. Ikke alle vet at han sammen med gamle venner eide og drev produksjonsselskapet Kvartal-95, som hadde stor innflytelse i ukrainsk TV. Dette var springbrettet for hans egen valgkamp til president. I sitt mest berømte TV-program spilte han president. Flere av hans gamle kollegaer sitter nå som sentrale rådgivere i regjeringen. Stephen Kotkin, professor ved Princeton, sa sleivete at et produksjonsselskap styrer Ukraina.
Du ser tydelig denne erfaringen i Zelenskyjs offentlige framtoning. Han trer bokstavelig talt inn i et kostyme. Så lenge krigen har vart, har han opptrådt i militærfarget t-skjorte og bukser. Det rufsete tre-dagers skjegget har vært konstant. Selvfølgelig regisserer de dette. De faller ikke for fristelsen å putte ham inn i en uniform. Det hadde blitt parodisk. Han er en vanlig ukrainer i kamp. Men det er et kostyme. Han sover neppe i den t-skjorten eller ifører seg en kakifarget pyjamas.
Zelenskyj spiller tydelig for galleriet og sitt publikum i sine taler. I talen til Kongressen i USA på lillejulaften, trekker han klare paralleller til amerikanernes frigjøringskrig. Med hårfin intertekstualitet til star-spangled-banner overrekker Zelenskyj Kongressen et ukrainisk kampflagg, signert ukrainske helter som står i kamp, og avslutter – ikke så hårfint – med ordene: «Just one thing, if I can, the last thing, thank you so much, may God protect our brave troops and citizens. May God forever bless the United States of America». Til ellevill jubel fra hele Kongressen. Zelenskyj vet hva man skal si.
Satirefilmen Wag the Dog harselerer over Hollywood-produsenter som instruerer Det Hvite Hus i hvordan formidle en krig på best mulig måte. Hollywood-produsenten, spilt av en teflonglatt Dustin Hofmann, forstår hva folk vil ha og hvilke knapper du må trykke på. Alt teller, fra nyhetsklipp om engstelig pike som flykter ut av en brennende by med en hvit kattunge i armene, til kjendisartister som går sammen om å spille inn en ny «we are the world»-låt. Filmen ble laget i forrige årtusen, før klikk-målinger fantes.
Zelenskyj er uten tvil en karismatisk leder. Slike ledere skiller seg ut. De leser situasjon og mennesker på en annen måte, de styrer mot fantastiske drømmemål og de gjør ukonvensjonelle ting. Zelenskyj tikker av alle bokser. Tikker han også av på skyggesidene?
Karismatiske ledere kan få enorm betydning. De fødes i kriser. Kaotiske tider egner seg for ledere med klare ideer om framtiden. De er små-frelsere, halv-guder og hel-ved.
For de er unektelig dyktige, men med dyktigheten kommer yrkesskaden: narsissisme. Vi misforstår narsissisme, selvopptattheten, som noe infantilt ufordragelig – tenk Donald Trump eller Silvio Berlusconi i full utfoldelse. Det er feil. Narsissisme rammer de virkelig gode lederne. De som har grunn til å tro at de er gode. De som oppnår ekstreme resultater – og vet at det er deres fortjeneste. Da skal det noe til å ikke ta av. Det har skjedd før. Selv med de beste: Churchill, Cæsar, Jeanne d’Arc.
Du ser det i det små. De oser av konkurranse og kick-off-hormoner. De blir sensitive for kritikk. Ofte forkynner de en med-meg-eller-mot-meg holdning. Sak kan ikke skilles fra person, fordi saken er klekket ut og raffinert av lederen selv. Og de har ikke tid, strengt tatt heller ikke behov, for rådgivning.
Viser Zelenskyj slike tegn? Han ville vært umenneskelig hvis ikke verdens jubel går til hodet på ham. Kanskje viser hendelsene rundt Nato-møtet i Vilnius noe av dette. Zelenskyj svarte på kritikken med å si at han hver morgen skulle ringe den britiske forsvarsministeren og vekke ham med en takk. Kanskje ikke den mest ydmyke respons på kritikk. Iallfall ikke når Ukrainas ambassadør til Storbritannia fulgte opp med å irettesette Zelenskyj for sarkasmen, og umiddelbart fikk sparken av Zelenskyj. Da burde noen varselklokker ringe hos gode rådgivere i Kyiv. Karismatiske ledere faller først og fremst for egne grep.
Karismatiske ledere mister et distansert blikk på seg selv. Derfor overlever de ikke alltid krisens slutt. For de bærer på en skjult hemmelighet. Under klærne er klistret en etikett med holdbarhetsdato. Vi opplever dem fantastiske inntil vi går litt lei. Det blir litt mye Møllers tran.
Mest kjente eksempel er Winston Churchill, som loset Storbritannia gjennom krigsårene, og så tapte valget etterpå. Nesten som om folket sa: takk, men ikke mer. Bra i krig, bøllete i fredstid. På samme vis kan det tenkes at etterkrigstiden ikke har plass til en så sterk landshelt som Zelenskyj. Ekte karismatiske ledere forsvinner når de er på topp. Hvis ikke, går de ut på dato.
Det var særdeles interessant å være sensor på årets eksamen.
Teksten ble først publisert i Dagens Perspektiv: https://dagensperspektiv.no/ledelse-synspunkt/2023/steinar-bjartveit-et-lett-kritisk-blikk-pa-lederen-zelenskyj.
Publisert 28. august 2023