Nå som filmen om Oppenheimer går sin seiersgang på lerretet og preger overskriftene, bør vi minnes det norske atombombeprosjektet som pågikk parallelt med det amerikanske.
Norge fulgte USA temmelig tett i utviklingen av en atombombe, men kunnskapen om Norges prosjekt er skrinn av tre grunner:
Til gjengjeld kjente dette nettverket godt til både Oppenheimer og hans likemenn i Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Historien om Norges atomprosjekt bør oppdateres fordi det forteller mye om tidligere suksess i å mobilisere forskning, næringsliv og forsvar for å garantere Norges sikkerhet. Dette har vi fortsatt bruk for.
Det norske atombombeprosjektet kan rekonstrueres gjennom etterlatte papirer fra forsvarsminister Oscar Torp (Ap), tidlige arkiver fra Forsvarets Forskningsinstitutt samt ved å lese hva norske forskere publiserte på 1930-tallet i sammenheng.
Pikante papirer fra Torp viser hvordan Norges regjering hadde sitt eget atomprosjekt allerede i London under krigen. Dette holdt man hemmelig – ikke bare for Tyskland, men også overfor våre egne allierte. Selv etter sabotasjeaksjonene på Rjukan innprenter Torp den norske E-tjenesten at Norge ikke har sammenfallende interesser med briter og andre utlendinger når det gjelder tungtvann og atomspaltning.
Det er velkjent at USAs atomprogram først kom i gang etter påtrykk fra fysikerne Albert Einstein og Leo Szilart, etter et brev til president Roosevelt i 1939, der de beskrev bomben og engstet seg for at Tyskland skulle komme først.
Det er færre som er klar over at den norske regjeringen mottok sitt eget varsel om atombomben samtidig.
I november 1939 publiserte Landsorganisasjonens internavis en artikkel som opplyser ledelsen i det regjerende Arbeiderpartiet om hva en atombombe er og hvordan den kan lages. Norges regjering var like godt informert som president Roosevelt. Artikkelen er ikke signert, men forfatteren må stamme fra en gruppe velinformerte norske forskere som fikk munnkurv etter krigen.
For eksempel var Egil Hylleraas medstudent med Oppenheimer hos Max Born i Göttingen, der de også omgikk Enrico Fermi og Werner Heisenberg. Hylleraas dro hjem til Christian Michelsens institutt som kvantemekanikkens far i Norge. Han ansatte ingeniør Odd Dahl til å bygge en synkrotron in Bergen, erfaringen som lot Dahl bygge den norske reaktoren etter krigen.
Ellen Gleditsch var professor i nukleærkjemi ved Universitetet i Oslo etter mange års samarbeid med Marie Curie i Paris. Som omgangsvenn med Curie-familien kjente hun alle senere deltakere i det franske atomprosjektet.
Gleditsch ansatte de senere forskerne Bjarne Samdahl og Ivan Rosenqvist som forskningsassistenter innen uran-forskningen. Begge fikk vesentlige forbindelser til Forsvaret før, under og etter krigen.
Selve tungtvannet forbindes oftest med professor Leif Tronstad ved NTH. Tronstad hadde studert ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin, kjente folk som Otto Hahn og Lise Meitner, og var i Cambridge der professor Chadwick oppdaget nøytronet.
Da Norsk Hydro bestemte seg for å produsere tungtvann på begynnelsen av 1930-tallet, besto toppledelsen der av erfarne våpenhandlere, noen med doktorgrad i kjemi.
Tronstad og hans kolleger jobbet hardt for å promotere Hydro som internasjonal leverandør av råstoff til nukleærkjemisk forskning. Hydro sponset også to doktorgradsprosjekter om tungtvann hos professor Odd Hassel ved Universitetet i Oslo.
Atombombens praktiske mulighet var et faktum etter at Otto Hahn og Lise Meitner hadde spaltet uran-atomet høsten 1938.
Allerede i februar 1939 kom Otto Hahn til Gleditsch i Oslo og holdt foredrag om sine funn. Det finnes ikke lenger noen deltakerliste for seminaret, men fagmiljøet var ikke stort. Vi må anta at de fleste norske navn ovenfor var til stede.
Omtrent samtidig setter både Frankrike og Tyskland i gang sine respektive atomvåpenprosjekter. Tyskerne henvender seg til Norsk Hydro for å kjøpe tungtvann til en reaktor, men blir avvist. Hydros ledelse varsler i stedet fransk etterretning og støtter det franske prosjektet til Joliot-Curie.
Tungtvannet fungerte som en norsk stafettpinne gjennom alle stormaktenes atomprosjekter i årene 1939 til 1941. Hydros generaldirektør Aubert nekter å selge tungtvann til tyskerne, låner det bort til sine franske aksjonærer, som i sin tur må evakuere det til Storbritannia – som i sin tur igjen legger dette i potten til det amerikanske Manhattan-prosjektet.
Hærens Våpentekniske Korps var åpenbart klar over dette hele tiden.
På baksiden av sabotasjeaksjonene planla den norske regjeringen sitt eget atombombeprosjekt, som ble iverksatt rett etter hjemkomsten fra London i 1945 – med boring etter uran og «utlån» av store kvanta tungtvann fra Hydro. Norge gikk fra å være en invadert forsvarstragedie i 1940 til å bli verdens 6. atommakt seinest ved åpningen av reaktoren i 1951.
Til slutt avsto man fra å lage selve bomben, men prosjektet skapte reaktorteknologi, missiler og digitale styringssystemer der Norge fortsatt er i verdensklasse på området.
Alt hemmelighetskremmeriet omkring prosjektet har samtidig ført til en fortielse av hvordan ulike fagmiljøer i Norge har greid å forene krefter for å løse akutte samtidsproblemer. Det ser ikke ut til at utfordringer knyttet til energi, miljø og sikkerhet blir mindre aktuelle framover.
I spørsmålene om vår fremtidige sikkerhet må vi forstå at organisering og egenskaper ved nettverk er vel så viktig eller viktigere enn individuelle helter. Vi trenger å minnes på verdien av å kunne utvikle høyteknologi, ikke bare sprenge den.
Teksten ble først publisert i Dagens Perspektiv: https://dagensperspektiv.no/synspunkt/2023/jan-ketil-arnulf-da-norge-ble-atommakt-de-norske-oppenheimerne-var-et-fellesskap
Publisert 8. september 2023