Selv partier som for lengst har innført kjønnskvoter, mangler balanse på toppen av valglistene. Andelen kvinnelige ordførere er også etter høstens valg langt under halvparten.
Mandag avgjorde velgerne hvilke partier som skal styre norske kommuner de fire neste årene. Gjennom lukkede nominasjonsprosesser hadde imidlertid partiene allerede lagt sterke føringer på hvilke personer som kom til å bli valgt.
Blant listene i årets kommunestyrevalg var det bare en tredjedel som hadde en kvinnelig listetopp og ordførerkandidat. «Verst i klassen» er Frp (22 prosent) og nykommeren INP (19 prosent) med kvinnelig listetopp på bare om lag hver femte liste.
De fleste partier har innført kvoter eller har uskrevne regler som skal sikre jevn kjønnsrepresentasjon på listene. Dette fører til et sikksakkmønster hvor mange lister har en mann på topp etterfulgt av en kvinne på annenplass, og så videre.
Ved årets kommunestyrevalg er kvinner overrepresentert på annenplass i samtlige partier fra Rødt til Høyre.
For femti år siden ble kun tre kommuner styrt av kvinner. I dag har 126 kommuner (35 prosent) kvinnelig ordfører. Med dagens tempo vil det ta flere tiår før kvinnene bryter glasstaket i kommunepolitikken.
Den svake kvinnerepresentasjonen på toppen av partienes lister påvirker hvem som klatrer i det politiske hierarkiet. Forskning sammen med amerikanske kolleger viser at sjansen for å bli valgt til Stortinget mangedobles for kandidater som har erfaring som ordfører. Når kvinner sjeldnere enn menn blir nominert på førsteplass, gir det en svakere kjønnsbalanse også på høyere styringsnivå.
For det første er det normativt problematisk at den politiske eliten ikke speiler befolkningen den er trukket fra.
For det andre er det uheldig med smal rekruttering av politikere dersom politisk talent er jevnt fordelt i befolkningen.
En studie fra Sverige viser at når Sosialdemokratene innførte kjønnskvotering på 1990-tallet førte det til at kompetente kvinner presset ut middelmådige menn. For det tredje tar kvinner til orde for andre politiske løsninger enn menn. For eksempel finner vi i en studie av stortingsdebattene 1981–2021 at kvinner snakker mer om familie- og velferdspolitikk enn menn fra samme parti.
Selv flere tiår etter at mange partier har innført kjønnskvotering er kvinner fortsatt sterkt underrepresentert på toppen av listene. Kvotering på listenivå ser altså ut til å gi oss akkurat det vi ber om, men heller ikke mer. En parallell kan her dras til erfaringene fra den norske kvoteringsloven som gjelder for styrene i norske allmennaksjeselskap.
Sissel Jensen (NHH) og kolleger har vist at denne loven økte andelen kvinner i styrerommene, men påvirket ikke andelen kvinnelige toppsjefer.
I en studie utført sammen med Max-Emil King (BI) finner jeg at når kvinnelige politikere får barn, faller sannsynligheten for å få lederposisjoner i kommunestyret markant for kvinner relativt til sammenlignbare menn.
Barn ser altså ut til å være en karrierebrems for kvinnelige politikere.
Vi mener derfor at det er grunn til å tro at organiseringen av det politiske arbeidet kan være viktig for kvinnerepresentasjon. Vi finner at kvinner under 40 år med barn utgjør en langt høyere andel i kommuner som avholdt sine kommunestyremøter utelukkende på dagtid, enn i kommuner som avholdt møtene på andre tidspunkter. Før vi kan konkludere endelig trengs det mer forskning rundt dette.
I mellomtiden kan velgerne sørge for å gi gode kvinnelige kandidater personstemmer og på den måten bidra til å styrke kjønnsbalansen i lokalpolitikken.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/politikk/likestilling/valg/glasstaket-bestar-i-lokalpolitikken/2-1-1513331
Besley, T., Folke, O., Persson, T. and Rickne, J., 2017. Gender quotas and the crisis of the mediocre man: Theory and evidence from Sweden. American economic review, 107(8), pp.2204-2242.
Bertrand, M., Black, S.E., Jensen, S. and Lleras-Muney, A., 2019. Breaking the glass ceiling? The effect of board quotas on female labour market outcomes in Norway. The Review of Economic Studies, 86(1), pp.191-239.
Cirone, A., Cox, G.W. and Fiva, J.H., 2021. Seniority-based nominations and political careers. American Political Science Review, 115(1), pp. 234–251.
Fiva, J.H. and King, M.E.M., 2022. Child Penalties in Politics. Economic Journal, under publisering.
Fiva, J.H., Nedregård, O. and Øien, N., 2023. Group Identities and Parliamentary Debates. Upublisert manuskript, Handelshøyskolen BI.
Publisert 15. september 2023