Norsk politikk handler stort sett om fordeling. Det er neppe bra for verdiskapingen.
Skatt er dumt når det er vridende – når det tar fra oss motivasjonen til å skape verdier: bake størst mulig kake. Altså det vi økonomer kaller effektivitet.
Og fordi ekstra utgifter i Norge er finansiert med vridende skatter, er det dyrt å la staten vokse – høyere utgifter betyr høyere skatt som betyr mindre effektivitet. I offentlige prosjekter brukes et anslag på denne merkostnaden ved skattefinansierte midler, tjue prosent. Nyere forskning finner langt høyere estimater, opp mot femti.
Tallene betyr at for hver million staten bruker ekstra, svekkes øvrig verdiskaping med et sted mellom en 1,2 og 1,5 millioner. Dette er hovedgrunnen til at det bør sitte langt inne å støtte aktivitet med offentlige midler når den samme aktiviteten kunne blitt finansiert privat uten vridende skatter.
Men hvor ofte hører vi om dette i politisk debatt om skatt og næringsstøtte?
Ganske sjelden.
Isteden handler det meste om fordeling.
Er det rett å øke skatten på de rike og bruke inntektene på de fattige? Ja, mener typisk venstresiden, fordi ulikhet er et onde og vi ønsker å flytte penger fra de rike til de fattige. Nei, mener typisk høyresiden, fordi det er urettferdig å ta fra folk penga de har tjent selv.
Er det rett å støtte bedrifter i krise? Ja, mener typisk venstresiden, hvis det kan hindre at folk mister jobben sin. Ja, mener typisk høyresiden, hvis det kan hindre at eiere mister bedriften sin.
Dette er selvsagt veldig grovkornet. Politikere er sikkert mye mer nyanserte. Men likevel, i debattene om skatt og næringsstøtte hører vi stort sett bare om omfordeling. Det vi hører lite om er effektivitet.
Et mer konkret eksempel er diskusjonen om boligskatt. Boligeierskap er i Norge fordelaktig beskattet. Skattefrie leieinntekter på sokkelleiligheter, verdsettelsesrabatt i formuesskatten og skattefrie kapitalgevinster gjør alle at det blir gunstig å investere i bolig, heller enn i bedrifter og andre typer kapital.
Derfor ligger det i utgangspunktet an til at man kan høste effektivitetsgevinster ved å skatte bolig noe mer og for eksempel arbeidskraft noe mindre, slik Skatteutvalget foreslo i vinter.
Men effektivitetspoenget druknet i en fordelingsdiskusjon. Venstresiden gikk på autopilot inn med at boligskatt er bra fordi det rammer de rike i dyre boliger. Men det er jo ikke opplagt i det hele tatt. Folk flest har tilpasset seg dagens skattesystem og dagens boligpriser, som igjen gjenspeiler skattene. Derfor vil en brå økning av boligskatt få dramatiske konsekvenser på helt alminnelig middelklasse i storbyer.
Konsekvensen ble at hele greia var lett å skyte ned for høyresiden, bak argumenter om hvordan dette ville ramme gjennomsnittsfolk uheldig.
En mulig vei å gå for å bedre effektiviteten i norsk økonomi ble stengt, fordi hele diskusjonen ble sporet inn på fordeling.
Den lave vektleggingen av effektivitet finner vi på andre områder også. En av de mest irriterende uttalelsene jeg hører, er lettvintheten «verdiene skapes i privat sektor» eller «det offentlige lever av privat sektor». Dette er bare helt korka, rent økonomisk. Helsevesenet vårt er ikke verdiløst fordi det leveres av det offentlige. Ei heller skolene, veiene, jernbanen, eldrehjemmene, forsvaret eller embetsverket.
Det er ikke slik at jeg skaper verdi fordi jeg underviser på en privat undervisningsinstitusjon, Handelshøyskolen BI, mens de på det offentlige universitetet borti gata skaper null. Og det er ikke slik at de på universitetet lever av meg.
Mange av tjenestene vi i dag produserer i offentlig sektor i Norge, kan alternativt produseres privat. Prioriteringer mellom offentlig og privat sektor bør ikke handle om hvilken sektor som skal forsørge den andre. Men de bør i stor grad handle om hva som er effektive organiseringsformer.
Gitt at vi trenger mye mer eldreomsorg i fremtiden, hva er den mest effektive måten å få dette til på? Fra hvilken del av økonomien er det mest effektivt at de ekstra ressursene til eldreomsorg hentes? Hva er gode mekanismer for å flytte arbeidskraft til helse- og omsorgssektoren?
Istedenfor å gå inn i kjernen her, virker det som høyresiden blendes av skjønnheten i at virksomhet er privat, som om det var et gode i seg selv. Mens det virker som venstresiden blendes av likhet.
En ytterlighet er «velferdsprofitør». Ordet kunne vært en prydbetegnelse, en som har tjent seg rik på å levere gode velferdstjenester, istedenfor olje og finans. I stedet betyr det en slags kjeltring.
Det fascinerende med effektivitet er at alle i prinsippet burde ønske det. La oss få kaka så stor som mulig, så blir det mer å dele på. Men i stedet har den politiske oppmerksomheten i Norge en tendens til å trekkes mot hvordan vi skal fordele kaka som er der allerede.
Det er forsket mye på hvordan ressursrikdom kan skade lands økonomi. Når historien skrives om Olje-Norge, blir kanskje svaret at effektivitetshensyn havnet i blindsonen.
Teksten ble først publisert i Dagens Nærinsgliv: https://www.dn.no/okonomi/politikk/okonomi/valgkamp/kake-i-blindsonen/2-1-1516628
Publisert 18. september 2023