Historien er full av tapte formuer. Norge må innrette seg klokt for å sikre varig rikdom.
Norge har på kort tid gått fra å være et lite og fattig land i Europas periferi – til å bli et av verdens rikeste land med et svært stort fond.
Oljefondet har vokst jevnt og trutt. Det har vært en særlig kraftig vekst siden 2021. Fondets verdi var i sommer drøye 15 600 milliarder kroner. I statsbudsjettet anslår Finansdepartementet at verdien ved utgangen av 2024 kan være nesten 17 000 milliarder. Ingen vet når toppen nås. Allerede dekkes mer enn 20 prosent av statens utgifter fra fondet.
Utviklingen av investorstaten Norge representerer en ny, historisk epoke i landets historie. Norge har fått større rikdom, men også annen synlighet og internasjonal status, og investorstaten har fått nye internasjonale forbindelser, avhengigheter og sensitiviteter.
Ingen vet hvor lenge denne nye epoken vil vare. Vi har hatt store epoker før. Vikingtiden varte i omtrent 250 år, fra år 800 til cirka 1050. Den såkalte «storhetstiden» mot slutten av høymiddelalderen varte 110 år. Kanskje vil fondet og «investorstaten» vare i 50 eller 100 år, eller vil den kunne vare mye lengre?
Det er all grunn til å være ydmyk. Martin Wolf, kommentator i Financial Times, sa en gang på et seminar vi arrangerte at «the long history of overseas investments is one of confiscation». Jeg vet ikke om det er historisk korrekt, men historien har vist at det er lite, om noe, som varer evig. Også innen finans.
Selv Mediciene, som bygde opp en formidabel formue fra 1400-tallet, tapte senere store deler på grunn av høyt forbruk, dårlig styring, politisk usikkerhet, krig og konfiskasjon. Skjønt, helt tapt ble formuen aldri. Deres bidrag til renessansens ideer, kunst, kultur og arkitektur lever videre.
Her i Norge har vi tidligere hatt store fond som er blitt borte eller kraftig redusert.
Opplysningsvesenets fond, som var basert på land og gods som stammet fra den katolske kirke. Fondet eide nær 10–15 prosent av all fast eiendom i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. I dag er fondsverdien beregnet til rundt ni milliarder.
Statens reservefond ble opprettet i 1904 for «Afværgelse af Farer for Riget, eller naar Landsulykke har rammet Riget». Fondet var hovedsakelig investert i «trygge» britiske, franske og tyske statsobligasjoner. Men, med første verdenskrig var verdiene tapt.
Kanskje kan vi derfor allerede nå like gjerne skrive eksamensoppgaven til fremtidens historikere.
Oppgave 1: «Hvordan kunne indre og ytre forhold føre til at Norge sølte bort den enorme rikdommen? Drøft spesielt hvordan tapet av fondet bidro til å undergrave demokratiet, hele det norske styringssystemet og endre tillitsforholdet mellom generasjoner.»
Vi kan selvsagt håpe at fremtidens historikere får en annen oppgave:
Alternativ oppgave 1: «Drøft hvordan Norge klarte å beholde og utvikle fondet og sikre evig rikdom. Diskuter hvordan fondet klarte å unngå søksmål, unngå korrupsjon og mislighold, og hvordan man klarte å håndtere krig, uro og ulike ransforsøk. Legg særlig vekt på kompetanse, utvikling, styring og delegering».
Den ubehagelige sannheten er at vi kan alle være med å velge hvilken oppgave som fremtidens studenter skal besvare. Dersom vi ser litt fremover i tid står nemlig utfordringene i kø for fondet og for Norge:
Her hjemme vil de offentlige utgiftene øke i takt med aldringen av samfunnet. Offentlig formuesvekst, kombinert med strammere forhold for husholdningene, vil føre til at presset på uttak vil være stort.
I NOU 2022:12 belyste vi også hvordan fondet nå står i en internasjonal brytningstid. Med store teknologiske endringer, dype klimaendringer, samtidig som den internasjonale politiske og økonomiske orden endres, der autokratisering, fragmentering, rivalisering og konflikt er stikkord.
Disse endringene vil trolig ha stor betydning for Fondet og Norge. De vil ha betydning for utsiktene til avkastning. De vil stille nye krav til fondets investeringsstrategi, for mulighetene for å drive med ansvarlig forvaltning, og ikke minst for forholdet mellom fondet og andre sider av norsk politikk. Det er liten tvil om at en omskiftelig verden vil stille nye krav til styring, delegering, kompetanse og ansvarliggjøring.
Fondet har vært, og er, en stor suksess. Det er mye å feire. Men, Norge må samtidig styre klar av det man i beslutningsteorien kaller suksessfellen. Det vil si at man utvikler en kultur eller et system som er selvtilfreds og som bidrar til at man automatisk holder fast ved det som har fungert godt før. Organisasjoner gjør da gjerne stadig mer av det man allerede er god på, mens man ikke i tilstrekkelig grad utforsker nye muligheter.
Legg til det faktum at jo mer suksessrikt fondet har vært, jo mer mot kreves det av våre ledere og politikere for å være de som faktisk tør å stadig tilpasse fondet til ny teknologi, til nye markeder, til nye internasjonale betingelser, eller våger å utvikle nye kunnskaper eller nye styringssystemer.
Organisasjoner som har varig suksess evner gjerne å finne en balanse mellom å bevare og utvikle – mellom å utnytte det man allerede kan, og samtidig hele tiden utforske muligheter til små og store forbedringer. Gjerne skrittvis. Og alltid godt belyst og godt forankret.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/oljefondet/geopolitikk/formue/vil-norge-tape-sin-formue/2-1-1533259
Publisert 19. oktober 2023