Besatt av lave renter

Rett før jul skjedde noe rart. Et utvalg ledet av Steinar Holden leverte (enda) en rapport om den norske frontfagsmodellen og konkluderte (som vanlig) med at modellen er fin. LO reagerte umiddelbart med å si at utvalget støttet et nytt mandat for sentralbanken.

God dag, mann. Økseskaft.

Episoden toppet deler av ordskiftet fra de siste 20 månedene med inflasjon og rentehevinger i Norge. LO har i perioden kjørt hardt mot økte renter og uavhengig pengepolitikk, basert på ensidig og til dels haltende økonomisk argumentasjon.

Vilje til å høre på motargumenter, nøkternt analysere situasjonen og erkjenne situasjonens kompleksitet har manglet totalt. Og som et foreløpig bunnpunkt, som for å virkelig understreke hvor tynn saken deres er, valgte LO å tillegge frontfagsutvalget konklusjoner som utvalget absolutt ikke hadde kommet til.

Er dette et problem for andre enn LO?

Jeg har lite peiling på politikk, men likevel: Det virker som det er i ferd med å bli det. Både SV og Rødt har tilsynelatende kjøpt LO-retorikken og ønsker en omlegging av pengepolitikken. Forslaget er et nytt mandat for sentralbanken med mindre vekt på inflasjon og mer vekt på arbeidsledighet. Politikkimplikasjonen i den nåværende inflasjonsepisoden vil være lavere renter enn det dagens mandat tilsier.

Uenighet om mandatet for pengepolitikken er selvsagt helt fint. Men det slående er at dette kommer opp nå, når den foreslåtte omleggingen betyr rentekutt. Hvorfor brydde ikke LO og meningsfellene seg om dette i 2010-2020?

Det er nærliggende å tolke det som at de bare ønsker seg lave renter. I forrige tiår lå inflasjonen svært lavt, og da tilsa inflasjonsstyring lave renter. I nåværende tiår ligger inflasjonen høyt, og da tilsier inflasjonsstyring høye renter. Ergo, de vil endre Norges Banks mandat i takt med inflasjonen.

Faglig er denne tilnærmingen til pengepolitikk dypt problematisk. Hvis mandatet i realiteten bare skal tilpasses inflasjonen for å slippe høye renter, får vi fort en situasjon der mandatet ikke lenger har kraft til å forankre inflasjonstakten.

Det blir i praksis som om vi ikke har noe fast mandat.

Det logiske argumentet for at pengepolitikken skal følge et fast mandat med vekt på inflasjon, er formulert, utfordret og raffinert gjennom en haug med forskningsartikler de siste 45 årene. Norske Finn Kydland vant Nobels minnepris for sitt bidrag på området.

Som upolitisk fagperson er det for meg trist å se hvor lett tilsynelatende økonomiinteresserte folk har for å overse poenget. Men samtidig, det er jo helt vanlig at økonomiske fagargument misforstås og overses.

Det mer oppsiktsvekkende her er at den underliggende logikken forkastes selv om den ligger så nært opptil sunn fornuft. De aller fleste voksne mennesker skjønner at regler kun funker hvis man ikke endrer dem hver gang det svir å følge dem. Så når venstresiden nå vikles inn i et angrep på mandatet for pengepolitikken fordi inflasjonen er høy, må det nesten være fordi de tror lavtlønte arbeidere og folk uten jobb er best tjent med lavrentepolitikk i seg selv.

Hvem tjener egentlig på systematisk lavere renter og høyere inflasjon?

Hvis «de rike» hadde formuene sine i banken, mens de fattige arbeiderne hadde gjeld, ville ting vært enkelt og vi kunne vært rimelig trygge på klasseskillet i pengepolitikken. Men så enkel er ikke virkeligheten. Rikere nordmenn har gjerne mer gjeld enn de fattigere har. Penger i banken har de rike også, men dette er en liten del av formuen deres – langt viktigere er bolig. Og for de aller rikeste er eierskap av bedrifter viktig.

I tillegg, for å virkelig tape på et rentedrevet boligprisfall må man selge huset sitt. For de som bare blir boende, spiller prisen ingen rolle. Og de som skal kjøpe seg opp, tjener på prisfallet! Den første gruppen domineres av eldre folk som kjøpte eiendom billig for lenge siden, den siste av unge mennesker uten egen eiendom eller rike foreldre.

Til dette kommer effektene av inflasjon. På kort sikt faller gjerne lønnsveksten under prisveksten – til glede for bedriftseiere og til ulempe for arbeidere. Effekten er neppe langvarig og dermed er den trolig av moderat betydning relativt til en hel arbeidskarriere. Men den vil svi for de lønnsmottagerne som har trang likviditet i utgangspunktet, særlig hvis banker ikke lar avdrag falle med økt inflasjon.

For to år siden var det forlokkende å tro at inflasjonen skulle gå raskt over av seg selv, men LOs spådom slo ikke helt til. Prisveksten var 4,8 prosent på årsbasis og kjerneinflasjonen 5,5 prosent, viser SSBs tall for desember.

I dag kan det virke fristende å tro at lave renter er god fordelingspolitikk, men det kan fort gå like galt her. Opplagt er det virkelig ikke. Derfor virker det uklokt av den politiske venstresiden å vikle seg inn i en kampanje for nytt sentralbankmandat akkurat nå.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/renter/inflasjon/pengepolitikk/besatt-av-lave-renter/2-1-1580619