Internasjonal overgangstid

Mange gikk inn i det nye året med uro og bekymring. Russland fortsetter sin angrepskrig mot Ukraina, mens konflikten i Midtøsten raser videre. Kanskje blir 2024 også året der velgerne stemmer Donald Trump inn i Det hvite hus igjen.

Internasjonal politikk handler i bunn og grunn om hvordan stater samhandler og virker sammen. Over tid vil det finnes perioder av orden, med fred og samarbeid, mens det i andre perioder vil være større innslag av uorden, krig og konflikt.

Orden skapes når regler og normer styrer handlinger, og når det finnes makt som kan sikre håndhevelse. Vi får uorden når det ikke lengre finnes felles regler eller normer, eller når regler og normer ikke lenger følges, etterleves eller håndheves.

Vi lever nå i en internasjonal brytningstid. Faktorene og aktørene som har opprettholdt den eksisterende internasjonale politiske og økonomiske orden er i ferd med å svekkes. La meg trekke frem tre forhold som ble særlig synlig i 2023.

Svekket ledelse fra USA

For det første, USAs vilje til lederskap synes svekket. Biden-administrasjonen har vist stor vilje til å støtte Ukraina, men det synes stadig vanskeligere for ham å mobilisere støtte og ressurser. Amerikanske velgere og politikere er i økende grad engstelige for å knyttes opp til det de kaller «forever wars», og på republikansk side er det mange som mener at USA bør redusere sitt internasjonale engasjement.
 
Tendensen har vært der lenge. Vi så det i Syria-konflikten og vi så det ved den hastige uttrekningen fra Afghanistan. Kanskje fikk vi et forvarsel allerede i president Obamas intervju i magasinet The Atlantic i 2016. Der sa han: «Jeg vil ha en president som har en forståelse av at USA ikke kan ordne alt (…) Nesten alle stormakter har slitt med at de er for tynt spredt ut over. Jeg tror det er en uklok idé at hver gang vi ser et problem, så skal vi sende inn militær makt for å gjenreise orden. Vi kan bare ikke gjøre det». (min oversettelse).

Flere utfordrere

For det andre, flere stater og ulike aktører er mer villige, motiverte og kapable til å stå opp og utfordre og undergrave den etablerte amerikansk ledede orden nå enn før. De gjør det med diplomatiske, politiske og økonomiske virkemidler, og noen gjør det også med militære virkemidler. Russlands krig mot Ukraina er ikke bare et angrep på Ukraina, det er også et forsøk på å undergrave amerikansk lederskap og hele den europeiske sikkerhetspolitiske arkitekturen. Andre kvier seg ikke med å støtte Russland direkte og indirekte.

En annen lærdom er at verden er mye større enn bare stormaktene. Regionale makter og såkalte «middle powers» ønsker i større grad å bli hørt, og de ønsker å hevde sine interesser og forme sine regionale interesser. «Vesten» har heller ikke lengre noe moralsk overtak, vi evner ikke å strengt disiplinere andre, og mange land vil ikke ønske å måtte velge side.

En verdensorden som ikke tjener fattige land

Endelig, vi i vesten har ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over oss den økte betydningen av det såkalte «globale Sør». Covid og økte priser på energi og mat rammet mange av de fattige landene hardt. Den økonomiske krisen øker også. Verdensbanken advarte nylig om at den høye gjelden, og de økte kostnadene ved å betjene gjelden, kombinert med svakere vekst, har satt mange av de fattigste landene på en kurs mot krise og ustabilitet. Samtidig opplever mange av de minst utviklede landene at utviklingshjelp og privat kapital tørker opp, og de ser også at støtte til å håndtere klimaskader uteblir eller er utilstrekkelige. Kort sagt: de opplever ikke at den eksisterende orden tjener deres interesser.

Mens noen forsøker å bygge ned en orden, vil det også være forsøk på å skape ny orden, enten ved reform eller ved å lansere radikalt nye alternativer.

I året som gikk har vi fått forsterkning av Vesten gjennom utvidelse av Nato, reformer i EU og et tettere samarbeid innad i G7. Men vi har også fått en forsterkning av de som arbeider for å svekke en vestlig ledet, internasjonal orden. De såkalte Brics-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) besluttet i 2023 å utvide samarbeidet til Argentina, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE). Brics er konsensusbasert og interessene innad spriker. Det er derfor uklart om Brics-landene vil eller kan bygge noen ny eller alternativ orden, men de vil trolig kunne ytterligere svekke legitimiteten og tilliten til den eksisterende orden.

Er G20 svaret?

Kanskje får vi i 2024 noen mer samlende forsøk på reformer i internasjonal styring. Et mulig håp finnes i G20. Klubben samler 19 land og EU, landene utgjør omtrent 80 prosent av verdens bnp og verdens handel, og de representerer omkring tre fjerdedeler av verdens befolkning. G20 er i dag en av de få klubbene som bringer sammen både supermaktene og middelmaktene, vesten og resten, nord og sør. Brasil har nå formannskapet i G20 og de har klokt nok satt reformer i det internasjonale styringssystemet som en av hovedsakene.

Det er samtidig ingen grunn til å være overdrevent optimistisk. G20 har mange svakheter, men på sitt beste kan klubben bidra til en viss form for koordinering og krisehåndtering. Brasil har invitert Norge med som et gjesteland. Fordi Norge er tjent med internasjonal orden heller enn uorden, bør Norge benytte muligheten i G20 godt.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/g20/krigen-i-ukraina/usa/internasjonal-overgangstid/2-1-1579066