Topp prestasjoner i organisasjoner bygger gjerne på at aktørene opplever en betydelig indre uro.
De siste årene har begrepet psykologisk trygghet fått enormt med oppmerksomhet i organisasjons- og ledelsesfagene. Ledere oppfordres til å etablere et arbeidsmiljø hvor det er trygt å utfordre hverandre og være uenige. Det skal være psykologisk trygt å ta risikoen på å mene noen annet enn resten av kollegiet. Jeg har selv vært med på å heie frem psykologisk trygghet som en vesentlig egenskap ved et godt ytringsklima.
Nå har jeg begynt å fundere på om alt dette snakket om psykologisk trygghet bidrar til å underkjenne kraften i psykologisk uro og uvisshet. De fineste innsatsene gjør mennesker ofte i situasjoner hvor de kaster seg ut i noe, uten å ha muligheten til å vite om dette kommer til å gå bra. Tvilen rår på indre banehalvdel. Det er helt uvisst om dette budskapet kommer til å bli godt mottatt, om dette er en god idé eller om du kommer til å lykkes med denne manøveren. Innsatsen er risikofylt, og kan godt ende med mageplask. Det tryggeste vil være å holde seg i bakgrunnen, melde avbud og ikke entre scenen i det hele tatt. Så hopper du ut i det likevel, med en dyp uro i kroppen.
Jazz og sommerfugler i magen
Det som fikk meg på sporet av denne tenkemåten, var et intervju som Filip Roshauw har gjort med den legendariske trommeslageren Hamid Drake i siste nummer av Jazznytt (1/24). Den 68 år gamle jazzkjempen inviteres til de viktigste scenene innen frijazzen, og samarbeider med de beste musikerne i verden. Likevel innrømmer han at nervøsiteten melder seg når han skal spille foran et publikum: «Musikere liker ikke å snakke om det, jazzmusikere liker å si at «jeg er helt kul før jeg spiller», men det er noe som skjer inni oss.»
Drake kaller det sommerfugler i magen. Tidligere likte han dårlig at de meldte sin ankomst, men i dag blir han heller bekymret når de er fraværende før en konsert. Da tenker han «Hamid, your head’s getting too big». For å være engasjert og skapende musiker som yter på sitt aller beste, trenger han å kjenne og akseptere denne indre uroen. Det er som sårbart og feilbarlig vesen at han kan skape magiske, musikalske øyeblikk sammen med andre. Han tar sjanser, selv om han er usikker på om dette kommer til å gå bra.
Sommerfuglmetaforen til Drake minner om Paul Moxnes sitt begrep om frisk angst. Vi forbinder gjerne angst med sykdom og handlingslammelse. Angsten kan overvelde oss og skape ufrihet. Moxnes hevder at det finnes en annen form for angst, en positiv uro som mobiliserer menneskers ytelsesevne i krevende situasjoner. Når den er fraværende, senker vi skuldrene og tenker på andre ting enn å fullføre på samme høye nivå. I idretten kan vi se det hos utøvere som leder på oppløpssiden og begynner å vinke triumferende til publikum. Så smetter en konsentrert konkurrent forbi dem rett før målstreken og kaprer førsteplassen.