For sløve om skatters kostnader?

I Finanspolitikkutvalget løftet vi frem hvordan Norge har brukt oljeinntekter til offentlige utgiftsvekst heller enn skattekutt. Ingen ny observasjon, flere andre samfunnsøkonomer har bemerket det samme tidligere. Og som Ola Kvaløy skriver i DN 23. februar: Dette strider tilsynelatende med intensjonen for handlingsregelen for oljepengebruken, slik den ble formulert i 2001.

Hvorfor har det blitt slik?

Jeg skulle gjerne hørt Finansdepartementets svar, men det kan selvsagt ikke komme med en offentlig uttalelse om slikt. Så jeg blir sittende og tolke litt tilfeldige uttalelser fra folk med bakgrunn derfra, samt formuleringer i budsjettdokumenter og lignende.

Det er sannsynlig at jeg tolker utspill fra embetsverket slik fanden leser bibelen. Med det forbeholdet: Når jeg leser uttalelser fra folk med bakgrunn i Finansdepartementet, kan det virke som de tror høye skatteinntekter er et mål i seg selv. Det er det ikke.

Jeg savner en dypere erkjennelse av at skatt er et onde

Skatt er et onde som hindrer folk i å fritt disponere egne midler til det de selv mener gir størst avkastning og skaper kiler mellom verdien av det folk produserer og belønningen de får for egen innsats.
 
Det første av disse to argumentene vektlegges ofte i uformelle lag, men sjelden når vi faglig snakker om de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skatt. Det er nemlig ikke åpenbart at dette er et problem: Hvis offentlig sektor bruker pengene effektivt, er det nettopp en slik overføring vi ønsker oss, fordi staten kan oppnå noe med pengene våre som vi privat ikke klarer.

Av og til brukes dette poenget også faglig. Nylig ble det trukket frem i forbindelse med reformering av barnetrygden. Barnetrygden ble sagt å være god fordi mottagerne fritt kan disponere disse pengene til familiens beste, og dermed barnas beste, mens penger til billigere barnehage eller skolemat lider under manglende individuell tilpasning til mottagerens behov. Dette er en variant av det første argumentet.

Det andre argumentet, om skattekiler, vektlegges ofte faglig. Alle økonomer vet at skatt hemmer verdiskaping, fordi incentivene til innsats går ned. Det eneste kontroversielle er hvor store disse kostnadene er, ikke hvorvidt de finnes.

Knut Moum er en samfunnsøkonom med lang fartstid fra Finansdepartementet. I et innlegg i DN 4. april kommer han med et slags tilsvar til Kvaløy og til en kronikk fra meg (29. februar), som begge sitter i årets finanspolitikkutvalg, samt innspill fra tidligere finansminister Siv Jensen (kronikk 27. mars). På ulikt vis har vi forsøkt å løfte opp det bekymringsfulle trekket at alle oljeinntekter går til offentlige utgifter.
 
Moums innlegg bekrefter mine fordommer mot Finansdepartementets oppmerksomhet på skattekostnader. Han påpeker helt fornuftig at befolkningens aldring tilsier utgiftsvekst i velferdsstaten fremover. Det samme gjør den sikkerhetspolitiske situasjonen for forsvarsutgifter. Derfor, skriver han, blir det vanskelig å kutte skatt nå.

Norge har innrettet seg på en dårlig måte

Dette er opplagt riktig. Men det er ikke noe argument mot essensen av vår argumentasjon. Norge virker å ha innrettet seg på en dårlig måte. Handlingsregelen sikrer sparing – topp! Men vi klarer ikke bruke gaven vår – oljeformuen – til å få ned skattekilene.

Av uviss grunn prioriterer vi i mindre grad å få ned skatter enn de gjør i våre naboland. Og hvis dette virkelig skyldes en underliggende svakhet i systemet, og hvis Moum har rett om utgiftstrykket fremover, så vil denne systembristen få enda større kostnader i fremtiden enn den har hatt til nå.

Hvorfor det?

Jo, fordi skattefinansieringskostnader har en tendens til å øke med skattenivået. På marginen, hvis økonomien er sånn noenlunde effektiv i utgangspunktet, er det lite å tape på å øke skattene litt. Men hvis vi starter ut fra et sted med høye skatter og dertil lav effektivitet, er tapet større.

Med andre ord: Det Moum skriver om utgiftsbehov er et sterkt argument for å flytte oppmerksomheten i norsk finanspolitikk over på skattekostnader og behovet for å holde skattene nede.

Er bevisstheten høy om skattekostnader i finanspolitikken?

Den synes virkelig ikke å være det. For eksempel ble arbeidsgiveravgiften økt vesentlig fra 2023, til tross for at handlingsregelen tilfører statsbudsjettet stadig mer penger.

Hvis Finansdepartementet tenker at justeringer som den med arbeidsgiveravgiften er bra for økonomien, fordi vi dermed holder handlingsregelen, blinker lampene rødt for fagkunnskapen der i gården.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/oljepengebruk/handlingsregelen/skatt/for-slove-om-skatters-kostnader/2-1-1627983