Hva skal Norge gjøre når Europa integreres tettere?

Snart vil norsk europadebatt få et nytt tilskudd: Utvalget som utreder Norges forhold til EU vil presentere sin rapport.

Utredningen er et resultat av forhandlingene om Hurdalsplattformen. Senterpartiet og deler av fagbevegelsen ønsket å utrede EØS-avtalen og få belyst alternativer til EØS, mens Arbeiderpartiet og Støre insisterte på at EØS-avtalen måtte ligge til grunn for regjeringssamarbeidet. Støre var lenge skeptisk til å utrede alternative tilknytningsformer, men aksepterte en utredning om de norske erfaringene.

Da utvalget ble nedsatt het det at målet var å skape en saklig og balansert utredning som sier noe om hva avtalene med EU betyr i praksis, og man ønsket råd om hvordan norske interesser best kan ivaretas. Utvalget skulle også belyse erfaringene Storbritannia, Sveits og Canada har med sine ulike avtaler, men ikke vurdere effektene ved norsk EU-medlemskap.

Vi kan håpe at utvalget vil gi oss et godt, oppdatert, omforent og fremtidsrettet perspektiv på Norges forhold til EU og hvordan vi best forholder oss til det nye Europa. Det trengs.

Mye skjer utenfor EØS

Det er liten tvil om at Europa er blitt vesentlig tettere integrert de siste årene. EUs dagsorden er endret. De nye prioritetene er grønn omstilling, ansvarlig digitalisering, kontrollert migrasjon, og ikke minst, EU er i økende grad innrettet mot sikkerhet og forsterking av forsvar, herunder økonomisk og helsemessig sikkerhet. Skyggene fra Putin, Xi og Trump preger også det europeiske samarbeidet. For oss i Norge betyr det at mye av EU-samarbeidet skjer utenfor EØS. 

Mens vi venter på rapporten, kan det være nyttig å dvele litt ved en tidligere utredning som fikk stor betydning.

I tv-serien «Makta» sitter Gro Harlem Brundtland sammen med finansminister Per Kleppe på den famøse togturen. Kleppe ble senere generalsekretær i Efta i 1981. Fra Eftas hovedkvarter kunne han følge hvordan medlemslandene i EF planla å etablere det indre marked. Han var ikke en passiv tilskuer, Efta bestilte derfor en utredning som kom til å utløse store endringer, og som ledet Norge og Europa på et helt nytt og annet spor.

Det var ikke et stort og bredt sammensatt utvalg. Efta engasjerte i stedet en dyktig, ung, amerikansk økonom. Valget av utreder falt på den 35-årige økonomen Paul Krugman. (Ja, det er den samme Krugman som senere fikk Nobels minnepris i økonomi, og som mange kjenner som spaltist i New York Times.)

Mandatet for utredningen var også enkelt: Dersom våre naboer i EF er i ferd med å bli mer integrert, hva bør vi gjøre? Det korte svaret var også enkelt: Efta-landene bør forsøke å bli integrert tettest mulig.

Krugman mente at dersom EUs medlemsstater etablerte et indre marked, ville det gi gevinster for medlemslandene. I henhold til økonomisk teori ville tettere integrasjon gi bedre muligheter for spesialisering og et bedre grunnlag for å utnytte komparative fortrinn, og det ville gi bedre grunnlag for stordriftsfordeler. Tettere europeisk integrasjon ville også øke konkurransen og gjøre økonomiene mer effektive.

Det intelektuelle grunnlaget for EØS-avtalen

Krugman mente at reduserte barrierer innad i EU ville ha effekter på beslutninger om lokalisering av produksjon og plassering av virksomheter. Det var en betydelig risiko for at mer integrasjon i EU ville føre til at Efta-landene ville være mindre attraktive som destinasjoner for investeringer og lokalisering av aktivitet.

Hans konklusjon var derfor at det var viktig for Efta å bli en del av EUs indre marked. Ikke bare ville det gi store gevinster, men det ville også komme nye, ekstra kostnader dersom man ikke deltok.

Krugman viste også at Efta-landene ville tjene mer på samarbeidet enn EU. Fordi Efta-landene var små, ville de tjene mer på å få delta i et stort, europeisk samarbeid, enn EU ville tjene på tilgang til Efta. Samtidig la han vekt på at EU også ville kunne tjene på integrasjon med Efta, ikke minst fordi et mer samlet Europa ville gi økt, samlet styrke i forholdet til andre regioner.

Den korte utredningen ble publisert i juni 1988. Den fikk raskt stor betydning, og analysen var viktig for å forme tankesettet på Efta-siden, og for å utløse reformer og endringer. Resten er historie: I 1989 ble EF og Efta enige om å innlede forhandlinger. EØS-avtalen ble undertegnet i 1992 og trådte i kraft i 1994, et knapt år før den norske folkeavstemningen. EU har siden blitt fordypet og utvidet, mens Efta-siden av EØS krympet til Norge, Island og Liechtenstein igjen.

Utredningen fra Krugman dannet det intellektuelle grunnlaget for etableringen av EØS-avtalen – og den førte altså til forsterket vilje til handling.

Vi vet ikke hva den nye utredningen vil utløse av vilje til handlinger. I norsk europapolitikk er det ikke uvanlig at man utreder og utreder, men ofte er utredningene ikke motivert ut fra at man ønsker å handle, men snarere ut fra at man ikke ønsker å gjøre vesentlige endringer, og at man kanskje først ønsker å utsette eller kjøpe seg tid. De politiske spenningene innad i denne regjeringen om håndteringen av EU og EØS er sterke, og det er liten grunn til å tro at den nye utredningen vil endre dette vesentlig.

Men, det store spørsmålet forsvinner ikke: hvordan skal Norge best forholde seg til tettere europeisk integrasjon? Jeg blir overrasket om den nye utredningen ikke viser at Krugmans argumenter står seg godt, og at gevinstene er store ved tett, og stadig tettere, samarbeid.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/eu/jonas-gahr-store/paul-krugman/hva-skal-norge-gjore-nar-europa-integreres-tettere/2-1-1614949