Hilde Christiane Bjørnland
Norge mangler både arbeidskraft og kompetanse. Politikerne bør gjøre det mer lønnsomt å jobbe og mer fristende for utenlandsk arbeidskraft å komme hit.
Da Norge fant olje og gass lille julaften i 1969, var vi heldige på mange måter. Vi var selvfølgelig heldige som fant olje. Men vi var også heldige som fikk eksperthjelp fra utlandet. I Norge hadde vi ingen kunnskap om hvordan vi skulle utvinne oljen. Vi var derfor helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft med fagspesifikk kompetanse i starten, som igjen bidro til at vi kunne utvikle egen kunnskap.
Kunnskapsgrunnlaget som ble opparbeidet i og rundt oljeindustrien har vært med på å forvandle norsk økonomi fra en passiv mottager av oljeinntekter til en eksportør av både råvarer og teknisk kompetanse i global skala.
Vi var også heldige på en annen måte. Funnet av olje og gass kom rett før kvinnene for alvor startet sin inntreden i arbeidslivet. I det oljen skal utvinnes og inntektene fases inn i økonomien, har vi en arbeidsstyrke på flere hundre tusen i bakhånd. Og det var nettopp den som ble mobilisert: Andelen av kvinner i arbeidsfør alder i arbeidsstyrken økte fra 45 prosent i 1973 til 67 prosent på slutten av 1990-tallet. Til sammenligning var sysselsettingsandelen for menn 77 prosent i 1973.
Over 450.000 kvinner kom til i arbeidsmarkedet i de viktige årene vi faset inn oljen. Denne parallelle hendelsen gjorde at vi kunne møte økt etterspørsel fra andre næringer, og da særlig i skjermet sektor, uten å se lønninger og priser eksplodere, noe jeg har skrevet om her i DN før.
Nå, snart 55 år etter at vi fant olje første gang, står nye utfordringer for døren. Men denne gangen har vi ikke en stor arbeidsstyrke i bakhånd vi kan mobilisere. Sysselsettingsandelen for kvinner har stabilisert seg på 67 prosent, mens andelen for menn har avtatt noe over tid og ligger i dag på 73 prosent. Samtidig tikker andelen som er uføretrygdet oppover, og utgjør i dag nærmere 11 prosent av befolkningen.
Hva med utlendingene som jobbet her?
Mange er dratt de siste årene, og nye banker dessverre ikke like hyppig på døren som før: Arbeidsinnvandringen til Norge har falt med nærmere 65 prosent det siste tiåret, ifølge SSB.
Mangel på både folk og nødvendig kompetanse vil by på utfordringer med å få løst viktige oppgaver fremover, og det vil trolig bidra til å presse lønninger og priser oppover. Mange flaskehalser er tydelige:
Vi trenger flere til helse og omsorg. Eldrebølgen vil trekke mange ut av arbeidsstyrken og legge økt press på helsevesenet, som virker underbemannet allerede. Da trenger vi gode rammevilkår for å tiltrekke oss nødvendig arbeidskraft. Vi bør også tillatte at flere kan utdanne seg i Norge, og vi må bli mer fleksible på å slippe til utlendinger med relevant utdannelse. Iveren etter å beskytte titler og profesjoner bør i mindre grad styre fremover.
Vi trenger flere til forsvarssektoren. Forsvaret skal opp til to prosent av bnp og kanskje videre – og vil legge beslag på mer ressurser og folk i flere år fremover. Dette vil kreve et formidabelt, men nødvendig økonomisk og menneskelig løft.
Sist men ikke minst trenger vi flere med teknologisk kompetanse. Det skrikes allerede i dag etter nødvendig it-kompetanse i offentlig og privat sektor, og behovet kommer til å øke fremover.
Vi trenger også økt kompetanse til det grønne skiftet. Ambisjonen er å skape lønnsom lavutslippsvirksomhet som bidrar til produktiv vekst i Norge fremover. Da må man i større grad bygge på relevant og lønnsom kompetanse og ikke basere seg på usikre løsninger med subsidier, som har preget bildet til nå.
Poenget er at vi mangler folk. Da bør regjeringen prioritere å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, ved for eksempel å redusere skatt på arbeid. Det kunne ha vært prioritert innenfor handlingsregelen siden den ble etablert i 2001. Som de årlige nasjonalbudsjettene har vist: Det har ikke skjedd. I stedet har offentlige utgifter økt.
Vi må også gjøre det lettere å rekruttere etterspurt kompetanse fra utlandet, samt stimulere utlendinger til å ta utdannelse i Norge. Da trenger vi økt fleksibilitet. Her synes regjeringen å ha gått i motsatt retning. Et eksempel er ønsket fra Senterpartiets skiftende forsknings- og høyere utdannelsesministre om å kreve at mer av undervisningen ved universiteter og høgskoler er på norsk.
Lite fleksibelt er også regjeringens nye forslag til forskrift der den krever at stipendiater og postdoktorer (midlertidig ansatte forskere uten undervisningsansvar) vil bli pålagt å fullføre et språkopplæringsløp i norsk. Dette vil gjøre det mindre attraktivt å rekruttere utlendinger til utdannings- og forskningsstillinger i Norge.
Det er selvfølgelig viktig at de som skal jobbe og bo i Norge over tid lærer seg norsk for å bli godt integrert. Men vi må ikke gå baklengs inn i fremtiden ved at vi allerede på startstreken svekker utlendingers interesse for å studere og senere jobbe i Norge. Det er lov å tenke helhetlig.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv https://www.dn.no/okonomi/arbeidsmarkedet/okonomi/sysselsetting/vi-mangler-folk-og-kompetanse-kan-ikke-satse-pa-flaks-denne-gangen/2-1-1619103
Publisert 9. april 2024