Farlige faktaundersøkelser

Noen har varslet om mobbing eller trakassering på egen arbeidsplass. Da gjelder det å få fakta på bordet. Er det hold i påstandene om dårlig oppførsel? Hva sier den som påstandene rettes mot? Hva er forhistorien til disse hendelsene? Er det flere berørte parter enn varsleren og den varselet er rettet mot? Hva sier i så fall disse om forløpet?

Et varsel utløser en aktivitetsplikt hos arbeidsgiver. Faktaundersøkelser er blitt standarden for å ivareta denne plikten. Advokater, psykologer og konsulenter påtar seg å rykke inn for å undersøke saken nærmere. De leverer rapporter med faktagrunnlag for videre oppfølging av saken.

Er grundige faktaundersøkelser sunt for arbeidsmiljøet?

Forskerne Tereza Kuldova og Bitten Nordrik ga for noen år siden ut en bok som bygget på intervjuer med 32 personer med erfaringer fra faktaundersøkelser i egne organisasjoner. Flere fortalte om økt stress og dramatisk eskalering av konflikter i arbeidsmiljøet som følge av prosessene med å innhente fakta. Undersøkerne oppfører seg som politietterforskere, med myndighet til å peke ut hvem de vil innkalle til forhør. Aktiviteten blir en betydelig psykisk påkjenning for alle berørte parter. Kuldova og Nordrik går langt i å karakterisere faktaundersøkelsen som en farlig metode som kan gjøre vond verre i organisasjoner.

Tidligere i år tok forretningsadvokat Lill Egeland opp denne tematikken i et foredrag på Arbeidsrettskonferansen i regi av HR Norge. Der satt hun søkelys på hvordan arbeidsgiver kan møte aktivitetsplikten som slår inn når noen har varslet om uønsket adferd på arbeidsplassen.

Ledere tolker gjerne denne plikten til å bety at de må bestille en omfattende faktaundersøkelse før de bestemmer seg for tiltak. Den som varsler kan også ha en forventning om at saken nå skal granskes grundig. Selv den som det er varslet mot kan ha et ønske om at alle fakta og nyanser kommer frem i lyset, for å oppklare misforståelsene som varselet bygger på. Til sammen skaper dette grobunn for å sette i gang undersøkelser som dveler ved giftige detaljer i arbeidsmiljøet.

Utfordringen er altså at denne metoden kan gjøre at giften sprer seg og fester seg i veggene. Arbeidsplassen kan smittes av den mistenksomme holdningen som undersøkerne tar med seg dit.

Mindre invaderende fremgangsmåter kan være tilstrekkelig

Faktaundersøkerne står i en klassisk interessekonflikt overfor kundene sine. Egeninteressen deres taler for å gjennomføre en mest mulig omfattende undersøkelse, med et høyt antall fakturerbare timer. Undersøkerne har status av å være eksperter på feltet, og kommer både (1) med anbefalinger om hvor mye arbeid som trengs i denne saken, og (2) kan selv tilby akkurat dette arbeidet.

Kunden vil ofte mangle fagkunnskap til å bedømme kvaliteten på anbefalingen og om tidsbruken er hensiktsmessig. Dette er en kunde som er interessert i å få kartlagt situasjonen på en måte som skåner arbeidsmiljøet for ytterligere påkjenninger. For undersøkerne kan faktisk en eskalering av konfliktnivået hos kunden være lønnsomt, siden det skaper behov for enda flere tjenester fra dem. Risikoen for å bli konfrontert med å ha bidratt til dårligere arbeidsmiljø er liten, siden en selv sitter med den faglige autoriteten. 

Jeg har ingen formening om hvor godt eller dårlig norske faktaundersøkere håndterer denne profesjonsetiske utfordringen. Det som virker klart, er at metoden i noen tilfeller kan føre til eskalering av arbeidsmiljøkonflikter. Når jeg leser grunnboken til Einarsen, Hoel og Pedersen får jeg inntrykk av at metoden primært er beregnet på de tyngste og alvorligste jobbkonfliktene. Så ser den ut til å ha fått fotfeste som metoden alle bør bruke når noen har varslet om kritikkverdig adferd i en organisasjon.

Her trengs det alternative fremgangsmåter. I foredraget sitt skisserte Egeland mer overfladiske og enkle undersøkelsesmåter som tar sikte på å avklare hvilket spor saken skal settes på videre. Disse vil fremdeles være godt innenfor aktivitetsplikten som utløses ved et varsel. Arbeidsmiljøloven sier at arbeidsgiver skal «sørge for at varselet innen rimelig tid blir tilstrekkelig undersøkt». Dette kan ofte innfris uten å rulle ut et stort undersøkelsesapparat.

Mindre invaderende fremgangsmåter kan være mer skånsomme overfor både individene som er berørt og fellesskapet på jobb.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/oyvind-kvalnes/dn-ledelse/farlige-faktaundersokelser/2-1-1650898