Krigsøkonomien vil gjøre samfunnet fattigere

En nokså triviell økonomisk betraktning er kilde til mye frustrasjon blant den jevne samfunnsøkonomen i gaten eller bak skrivebordet: Arbeidskraft er en ressurs. Så når noen skryter av å ha skapt et årsverk, gjerne NHO eller andre representanter for kapitaleiere, er det vanligvis misvisende. Den rette beskrivelsen er at de har brukt et årsverk.

Konsekvensene er store. Vi ble rike av olje fordi det ga oss masse inntekt til liten bruk av årsverk. Vi blir fattigere av å ruste opp forsvaret vårt. Vi blir neppe rike av å bygge vindmøller og batterifabrikker.

Hvorfor skrive om noe så trivielt akkurat nå?

Det virker dagsaktuelt.

Nylig fortalte en ingeniørstudent jeg kjenner om en innsikt som gjorde ham litt bedrøvet: En stor del av de som studerer faget hans, ender opp med å jobbe for våpenindustrien, enten direkte eller indirekte. Det var ikke helt dette han hadde tenkt seg da han valgte studium.

Som økonom kunne jeg fortelle at dette egentlig er gode nyheter for ham: Han vil bli en meget etterspurt mann om kort tid.

Når forsvarsindustrien over hele verden skal doble produksjonen, kommer den til å støvsuge universitetene for ingeniører fremover. Lønningene deres vil gå i taket. Og de som ikke vil jobbe i forsvarsindustrien, kan fortsatt velge seg en annen jobb, trolig med høyere lønn enn den ville vært uten krig.

Den økonomiske logikken varmet (heldigvis) ikke studenten.

Verdiskaping måles ved det årsverkene produserer

Hvorfor ikke? Argumentet er fullstendig partielt og ensidig. Det er ikke feil, men det sier ingenting om de samfunnsøkonomiske effektene av krigsøkonomien. Saken er jo at ingeniørene som går til forsvarsindustrien, ikke kan jobbe to steder. De kunne ellers jobbet med å finne opp roboter til å luke ugress uten sprøytemidler eller hjelpe sykepleiere med å håndtere eldrebølgen. De kunne konstruert droner til å vedlikeholde bygg og anlegg eller selvkjørende ubåter til å vedlikeholde gassrør. Men dette vil ikke skje når ingeniørene jobber i forsvaret.

Krigsøkonomien vil på denne måten gjøre samfunnet fattigere. Noen vinner på den, slik som disse ingeniørene, med høyere lønn, eller lokalsamfunn med nytt liv fordi forsvaret vender tilbake etter flere års fravær. Men i sum vil dette koste oss mer enn de gevinstene.

Det betyr selvsagt ikke at vi skal la være å ruste opp nå. Verdien av opprustingen er ikke arbeidsplassene som «skapes», men sikkerheten vi og våre allierte – forhåpentlig Ukraina også – får ut av det.

Og trolig (min personlige ufaglige gjetning her) er det dessverre slik at akkurat nå er denne sikkerhetsgevinsten større enn verdiene vi taper på at alle de som skal jobbe i eller med forsvaret ikke får gjort noe annet isteden.

Forhåpentlig er logikken her ukontroversiell. Så la oss generalisere herfra.

Grønn omstilling betyr at istedenfor å bruke eksisterende energiteknologi med fossilt brennstoff, skal vi benytte nye produksjonsformer. Da må vi putte ingeniører og andre arbeidsfolk i sving med å utvikle og bygge batterier, vindmøller, solceller og den slags. Blir vi rikere av det?

Neppe. Disse ingeniørene, og de andre arbeiderne, kunne alternativt utformet og bygd ugressroboter, pleieroboter og så videre. Det får de ikke gjort når de heller skal lage batterifabrikk.

Betyr dette at vi ikke skal drive grønn omstilling? Selvsagt ikke. Verdiene som skapes ved at miljøutslipp faller, kan langt overstige kostnaden ved alt vi går glipp av.

Men dette må da også være målestokken. Verdiskaping måles ikke av antall skapte årsverk. Verdiskaping måles ved det årsverkene produserer.

Skal du ha statsstøtte til et tiltak, enten det er forsvar eller batterifabrikk, må du i det aller minste sannsynliggjøre at verdiskapingen av årsverk hos deg er større enn verdien disse årsverkene ville skapt hos en annen.

Så enkelt er det.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/verdiskaping/krigen-i-ukraina/krigsokonomien-vil-gjore-samfunnet-fattigere/2-1-1654379