Fem etiske hensyn for å gi nye sjanser

I Dag Solstad sin roman «Genanse og verdighet» (1994) finner vi norsk litteraturs mest kjente raseriutbrudd. Lektor Elias Rukla ved Fagerborg videregående skole går ut i skolegården i storefri. Han er ferdig for dagen og skal hjem. Det regner, og Rukla strever med å åpne den gjenstridige paraplyen sin. Et voldsomt raseri bygger seg opp i han. Så begynner han å denge paraplyen hardt mot fontenen midt i skolegården. Elever samler seg på ærbødig avstand for å betrakte utbruddet. Rukla snur seg mot de måpende ungdommene. Han retter blikket mot en av dem og snerrer «Flesketryne!» og «Fitte!». Så tar han restene av den ødelagte paraplyen i hånden og marsjerer ut av skolegården, vel vitende om at han aldri vil komme tilbake hit.

Elias Rukla forstår umiddelbart at han er ferdig som lektor ved denne skolen. Nå har han gått over streken. Dette er en godt virkelighetsorientert mann. En lærer som går amok i skolegården og skjeller ut elever på det groveste kan ikke regne med å jobbe videre her. Kolleger kommer sikkert til å prøve å bagatellisere det hele og overtale han til å prøve på nytt. Rukla selv skjønner at det er uaktuelt.

Det er ikke alle som har oppført seg dårlig på jobb som er like realistiske. Aftenposten (15. juni) har nylig brettet ut historien om Ole Christian Emaus, som har fått videre offiserskarriere i Forsvaret ødelagt etter å angivelig ha utsatt yngre kvinnelige kolleger for sexpress. Emaus har innrømmet at han oppførte seg dårlig overfor kvinnene. Så har han opplevd at egen arbeidsgiver har utestengt ham fra muligheten til å legge saken bak seg og gjøre videre karriere som leder i Forsvaret. Det synes han er dypt urimelig.

Tillit er nøkkelen

Beslutninger om å gi ansatte nye sjanser handler om etikk. Hvilke etiske vurderinger hører med når en skal vurdere å gi en person som har handlet urett en sjanse til? Dette spørsmålet har jeg stilt til ledere i tre ulike europeiske land over en tiårsperiode. Svarene deres danner et mønster hvor fem etiske hensyn trer frem.

• Forløp: Hvor alvorlig var det opprinnelig overtrampet? I hvilken grad har personen tatt ansvar og beklaget egen handlemåte?
• Tillit: Kan vi stole på at personen ikke vil oppføre seg på lignende måter senere? Hvor avgjørende er tillit i den rollen som personen eventuelt skal inn i?
• Åpenhet: Vil det være mulig å informere kommende kolleger om historikken og prosessen som startet opp med overtrampet?
• Rettferdighet: Virker det rimelig at andre personer som begår tilsvarende overtramp også enten får eller ikke får en ny sjanse? Hva har vi gjort tidligere?
• Presedens: Beslutningen vi tar nå vil sette standard for hvordan senere saker løses. Er dette måten vi ønsker at fremtidige spørsmål om ny sjanse etter slike overtramp besvares?

Disse fem etiske vurderingene er dels tilbakeskuende, dels knyttet til her og nå og dels orientert mot fremtid. Etikken tar innover seg det som er relevant både i fortid, nåtid og fremtid.

Tillit er en nøkkelfaktor når en leder eller medarbeider ønsker å gjøre comeback i egen organisasjon etter å ha oppført seg dårlig. Mennesker er feilbarlige, men det finnes grenser for hvilke handlinger som kan slettes fra egen historie i organisasjonen. Slik er det for eksempel med politikere og forskere. Når forskere avsløres for juks, er det så å si umulig å tenke seg at de kan få en ny sjanse til å fortsette forskerkarrieren. Tilliten er borte.

Godt lederskap er også noe som bygger på tillit. Tillitstesten går ut på om de tåler å ha makt, og ikke misbruker den. Ethvert tilfelle av maktmisbruk svekker tilliten og skaper tvil om grunnlaget for å utøve lederskap.

Her er det en parallell til Trond Giske og hans ambisjoner om å gjøre comeback i politikken. En virkelighetsorientert person forstår at det er enkelte overtramp som gjør at en må se seg etter andre arenaer å være aktiv på. Rukla forsto dette umiddelbart, mens tanken virker fjern for Emaus og Giske.

Det norske arbeidslivet er rikt og mangfoldig. Det byr på mange muligheter som ikke er like tillitsbaserte som det er å være lektor, politiker, forsker eller offiser. For en som bare kjenner forholdene på innsiden av en skole, et politisk parti, et universitet eller i Forsvaret er det sikkert skremmende å orientere seg utenfor disse grensene. Det kan likevel være nødvendig. Nye sjanser eksisterer på andre arenaer enn der en har vært aktiv og begått overtramp tidligere.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/oyvind-kvalnes/dn-ledelse/fem-etiske-hensyn-for-a-gi-nye-sjanser/2-1-1676449