Har ikke fulgt med i timen

Ressursknapphet og -mangel figurerer stadig oftere i samfunnsdebatten. Det kan spores i diskusjoner om alt fra rekorddyre kakao- og kaffepriser, til vindparkutbygging og CO2-kvoter, kostnader og fordeler ved færre letelisenser på norsk sokkel, eller kampen om arbeidskraft i våpenkappløpet.

Likevel vies svært lite av økonomiutdannelsens kjernefag temaet «knappe naturressurser og fellesgoder». Kun en marginal del av pensum i basiskurs, samt et knippe valgfag sent i utdannelsesløpet, omhandler i dag fordeling på tvers av generasjoner og forvaltningen av knappe naturressurser. Dette til tross for at flere ledende økonomer, som Wendy Carlin, Partha Dasgupta, og Angus Deaton, har omtalt tema som klima, natur og rettferdig fordeling som en kjerne i faget.

Kritikken mot handelshøyskolenes pensum er ikke ny. BI-professor Øyvind Kvalnes løftet en debatt i DN i 2022 om etikken og samfunnsansvar får tilstrekkelig plass i pensum og kursporteføljene ved BI. Han vurderer menneskesynet som undervises ved handelshøyskolen som en del av problemet, noe som får ryggdekning i en studie som viste at ledere tok med seg «praksiser og verdier» fra forretningsrettede utdannelser som resulterte i dårligere lønnsutvikling.
 
Økonomiprofessor Dag Morten Dalen forsvarte basiskursene ved BI med at menneskesynet ‘me incorporated’ er en karikatur, selv om fagene «vier egeninteressen mye oppmerksomhet». Han argumenterte likevel for å oppdatere kursene så studentene «bedre skal forstå de store samfunnsutfordringene», men uten å «innlemme etikk, bærekraft og ansvarlighet i alle fagene».

I en tid hvor næringslivet opplever tiltagende forsyningsusikkerhet, økt klimarisiko og større naturfare foreslår vi heller å rette oppmerksomheten mot de verktøy og modeller studenten utrustes med for å vurdere fremtiden.

Nedvurderer fremtidige verdier

Tiltagende knapphet handler i stor grad om fordeling mellom generasjoner. I økonomifagets introduksjonskurs, slik de undervises ved samfunns- og bedriftsøkonomiske utdannelsesprogrammer i dag, opplæres studentene i metoder som nedvurderer fremtidige verdier, og som samtidig underslår lite sannsynlige, men potensielt katastrofale hendelser, som ekstremvær, irreversible naturskader eller utarming av naturressurser.

Modellene som undervises ved landets handelshøyskoler benyttes også til å vurdere bedrifter og statens fremtidsutsikter. På denne måten fungerer modellene i stor grad som samfunnets måleinstrumenter og veiviser.

Men enhver modell har blindsoner. Akkurat som at et kompass fungerer utmerket for å stake ut kursen mot nord (si effektiv ressursbruk), sier det deg lite om du møter et loddrett stup på veien (si irreversibelt naturtap). Det kreves altså flere redskaper i økonomens verktøykasse.

En seil-metafor introdusert i NOU 1995:4 «Virkemidler i miljøpolitikken»illustrerer et annet problem. Den beskrev politikkens funksjon som å stake ut kursen (målet), mens de samfunnsøkonomiske analysene omhandler hvordan man trimmer seilene for optimal fremdrift (middelet). I teorien bør kursen ha betydning for hvordan seilene skal stå. Men som enhver erfaren seiler vil innrømme: Uten tydelige mål ender du ofte med å «styre etter vinden», og middelet blir målet.
Uten å tydeliggjøre politiske målsetninger og verdivalg i økonomiske analyser, går fort måleinstrumentet fra å være en rettesnor (som måler hastighet) til å bli en ledetråd (som definerer målet).

Så lenge kortsiktig «økonomisk effektivitet», som skatteinngang for staten eller bedrifters avkastning for aksjonærer, forblir de vesentligste målskivene vil bedrifts- og samfunnsøkonomiske analyser fortsette å anbefale snarveier (som petroleumssubsidier eller grønnvasking), som kan virke lønnsomt i det enkelte tilfellet, men som aggregert og over tid leder planeten utfor stupet.

For å sitere NOU 1995:4: «Økonomisk effektivitet alene vil ikke […] forhindre at vi forbruker en så stor del av ressursene at kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov undergraves.»

Skal vi lykkes i å nå klima- og naturmålene vi har satt oss, må handelshøyskolene utruste studenter og beslutningstagere med verktøy for å vurdere verdien av en bærekraftig fremtid, under forutsetninger om tiltagende knapphet på rimelige råvarer, økende klimarisiko, og mer kostbare naturfarer.

I første omgang handler det om å anskueliggjøre planetens tålegrenser i effektivitetsanalyser som undervises i basiskursene. Dette innebærer å måle lønnsomhet og avkastningskrav i lys av langsiktige, mangfoldige verdier på tvers av sektorer og generasjoner.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/utdanning/okonomi/barekraft/har-ikke-fulgt-med-i-timen/2-1-1677648