Økonomisk utjevning misbrukes i norsk debatt som et absolutt, nærmest religiøst ideal. Å løfte de på bunnen rotes sammen med å skattlegge verdiskapere.
Å jage Norges beste bedriftseiere til utlandet bidrar ikke til å løse barnefattigdom eller utenforskap i arbeidslivet. Skatteflukten svekker en allerede lav produktivitet og det avgjørende grunnlaget for velstand. Vi kan ikke leve av økonomisk likhet.
For politiske formål konstruerer politikere på venstresiden et utjevningsproblem der OECD er uenig. I sin siste rapport om Norge kritiserer OECD dårlig vekst i produktivitet, for stor offentlig sektor, mangelfull infrastruktur og svake skoleresultater. Om utjevning sies at Norge «scores very well». Politikerne bør fokusere på de alvorlige svakheter OECD trekker frem i stedet for å drive utjevning på overtid.
I forhåndsomtalen av statsbudsjettet skryter finansministeren av at ulikhet skal reduseres. Tallene for den enkelte blir nok som så ofte nesten neglisjerbare, i fjor fikk inntekter på 425.000 kroner skattelette på 200 kroner, 0,5 promille. Likhet og utjevning er blitt religion der symboler, ritualer og sinnelag er viktigere enn realiteten.
Med religiøs og ironisk ordbruk lever den velstående bonden Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet i usannhet med fariseisk hykleri og dobbeltmoral. De salige, hellige og ukrenkelige bøndene nyter godt av så mange skattemessige privilegier at utjevningstiltakene knapt treffer dem. I tillegg mottar de mer støtte enn i noe annet OECD-land.
Ikke-sosialistiske politikere våger ikke si det basale: Vil vi at noen skal lykkes, ønsker vi forskjeller. En internasjonalt suksessrik fotballspiller, forfatter, oppfinner eller bedrift er ulikhet i essens.
Vi bør motarbeide store forskjeller som stenger andre ute, men vi er ikke der.
«Du skal ikke tro du er noe» er blitt til «Du skal ikke prøve å få til noe». Hvis du gjør det, kan politiker- og mediemakten skjelle deg ut og skatte deg i stykker: Riking! Profitør!
Og nullskattyter – et ufaglig og falskt begrep, men effektiv utskamming.
Det er skadelig for Norge, men emosjonelt logisk at norske eiere tas hardere enn utenlandske. Ulikhet kjennes verre på nært hold.
OECD påpeker at Norges offentlige sektor er for stor, mye større enn i alle sammenlignbare land. Et ekstremt utjevningsideal rettferdiggjør alltid å øke skatter og offentlig pengebruk. Bare staten kan omfordele.
Ut fra det internasjonalt mest anerkjente mål på ulikhet, Gini-koeffisienten, er Norge med 0,285 blant de mest utjevnede i verden. Likhetsprofetene har ikke engang angitt hva slags Gini-mål de ønsker og overdriver betydningen av enhver liten endring.
Såkalt «forskning» om at ulikhet gir mistillit, bruker vanligvis data fra andre forhold. Ingen betviler at det finnes land med uakseptable økonomiske forskjeller, dyp fattigdom og tilknyttet uro. Men dette er ikke relevant for Norge.
Kapitalisme skaper forskjeller, men også velstand. For folk i distriktene er det en velsignelse når næringsdrivende lykkes og blir mer «ulike». De aller fleste vil heller arbeide på et levedyktig hotell eller en vellykket bedrift fremfor et passkontor det ikke er behov for.
Regjeringen skapte større likhet i Asker ved å jage Kjell Inge Røkke på dør. Med hans anslåtte 50 milliarder kroner er det i Asker nær 500.000 kroner mer likhet per innbygger. Men alle har mindre velferd uten Røkkes vesentlige skattebidrag.
Covid-pandemien understreket at Norge trenger forskjeller i form av sterke bedriftseiere. Tusenvis av arbeidsplasser holdt gjennom stormen fordi eierne hadde økonomisk rygg til å bære den.
I likhetsdebatten blandes privat forbrukskapital og midler låst i bedrifter. Å ramme virksomheter med en nær konfiskatorisk formuesskatt, er også å straffe arbeidstagerne. Alle blir likere ved at en brutal likhetsjakt drar alle ned.
For partier langt ut på venstresiden tjener likhetsretorikken et viktig formål. Den legitimerer å svekke privat næringsliv og vanskeliggjør en reell maktfordeling mellom offentlige og private aktører. Det forbausende er hvordan LO, Sp og store deler av Ap på autopilot slutter seg til en næringsfiendtlig utjevningsretorikk som truer arbeidsplasser.
Hvis andre har mer av noe: penger, sjarm, tiltrekningskraft, spenst, styrke, ungdommelighet, kan det smerte fordi det minner oss om alt vi ikke har og ikke har fått til. Å se misunnelsen i likhetsretorikkens skarpe ordbruk er ikke vanskelig. Det er nok en grunn til å besinne seg.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/ulikhet/gini-koeffisient/oecd/vi-kan-ikke-leve-av-likhet/2-1-1699972
Publisert 23. september 2024