PR-bransjen beskyldes med jevne mellomrom for hemmelighetskremmeri. Vi identifiserer tre ulike typer åpenhet.
Åpenhet er en forutsetning for et velfungerende demokrati, spesielt når vi snakker om «public relations» (PR) og politisk kommunikasjon.
PR- bransjen har de siste årene opplevd mange friske debatter om sin manglende åpenhet. Resultatet kan være mistenkeliggjøring og lav tillit til bransjens aktører.
Vi arbeider med en konseptuell studie av ulike typer åpenhet for å prøve å forstå noen av debattene som har foregått om PR- bransjen.
Vi har identifisert tre ulike typer av åpenhet; instrumentell, kontekstuell og relasjonell.
1. Instrumentell åpenhet
I PR- faget er åpenhet vanligvis definert som det motsatte av hemmeligheter (Coombs og Holladay, 2013).
En hemmelighet kan forstås som en ting som er gjemt bort eller skjult. Bare man løfter på sløret, så vil man avdekke den hele og fulle sannheten. Dette er en instrumentell forståelse av åpenhet som er forankret i ideen om at åpenhet har en disiplinerende og ansvarliggjørende effekt på alle parter.
I diskusjonen om statsråd Sylvi Listhaugs kundelister høsten 2013, var det instrumentelle synet på åpenhet svært fremtredende blant kritikerne. I den mediedebatten var det ikke bare Listhaugs habilitet som stod på spill. De skjulte kundelistene ville skade omdømmet til PR- bransjen, sette kommunikasjonsfaget i vanry og utøve press på PR- kundenes troverdighet.
I januar 2014 fikk offentligheten innsyn i både Listhaugs liste og kundelistene til Geelmuyden og Kiese. Tilsynelatende var denne åpenheten et antiklimaks for mange, selv om den satte et foreløpig punktum for diskusjonen.
En liste med navn identifiserer kun hvem som er kunder hos et PR- byrå. Den sier lite om hva slags arbeid PR- byrået gjør for den enkelte kunde og gir ingen oversikt over for eksempel hvem som påvirker politikere og myndigheter og hvordan denne påvirkningen foregår. Åpne kundelister og åpenhet i bransjen er ikke det samme.
2. Kontekstuell åpenhet
En variant av hemmeligheter er mysterium, gåtefulle hendelser og uforklarlige sammenhenger. I en kontekstuell forståelse av åpenhet er det ikke nok å gjøre informasjon tilgjengelig. Her legges det også vekt på å forklare og forstå kontekstuelle faktorer i relativt kompliserte forhold som det politiske system.
I noen av mediedebattene om PR- bransjens manglende åpenhet trekkes to mysterier fram.
- 1) Det ene er hvordan økonomisk makt blir transformert til politisk makt. Bruken av profesjonelle rådgivere og strateger kan føre til en uheldig balanse mellom ressurser og representasjon når aktører med sterk finansiell rygg kan kjøpe tjenester andre ikke har råd til.
- 2) Et annet mysterium er å ikke tillegge PR-byråer makt når de i relativt stor grad ansetter tidligere politikere med fortsatt innflytelse mange steder.
Denne mystifiseringen kan gi et diffust og feilaktig bilde av PR- bransjen og flere aktører i bransjen ser behovet for avmystifisering. En utbredt måte å gjøre dette på er å heller mystifisere det politiske systemet som lite tilgjengelig og vanskelig å forstå.
Ved å skape et bilde av politikk som nesten ugjennomtrengelig, rettferdiggjør bransjen hvorfor de trenger tidligere politikere som medarbeidere. (Tidligere) politikere er de eneste som forstår politikk. Som First House selv sier på sine hjemmesider: «Det er forskjell på å ha vært i krigen og å ha lest om den».
3. Relasjonell åpenhet
Både hemmeligheter og mysterier har relasjonelle effekter. Det handler om sosial inkludering eller ekskludering – en relasjon mellom de som vet og de som ikke vet.
I tradisjonell PR- forskning kjenner vi dette perspektivet gjennom «the personal influence model» (Coombs og Holladay 2014) og generelt som nettverksteori.
I debattene om svingdører mellom PR og politikk blir det hevdet at ansettelser av tidligere politikere ikke har noe å gjøre med deres nettverk, men at det dreier seg om deres kompetanse og forståelse.
Likevel er et av formålene bak karantenereglene for politikere å hindre (mis)bruk av politiske bekjentskaper. Mange vitenskapelige studier konkluderer også med at det er rimelig å anta at personlige relasjoner har en betydning for å få adgang til politiske prosesser.
Det er imidlertid usikkert hvor mye relasjonene betyr ettersom noen relasjoner er typiske «ferskvarer» som kun har en markedsverdi en kort tid.
Referanse:
Artikkelen er publisert i Communication for Leaders nr. 1-2015. Communication for Leaders er et formidlingsmagasin som utgis av Senter for virksomhetskommunikasjon og Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI.