Det som gjør eiendomsskatt til en god skatt, er også det som gjør den vanskelig å innføre, skriver Gisle J. Natvik og Jon H. Fiva.

KRONIKK: Gisle J. Natvik og Jon H. Fiva om eiendomsskatt

Gode skatter er vanskelige å vri seg unna. Skatter bør også være synlige. Et velfungerende (lokal) demokrati bør baseres på tydelige koblinger mellom hva man betaler i skatt og hva man får igjen.

Skatt på bolig er en svært synlig skatt som det er vanskelig å vri seg unna. Likevel står eiendomsskatten for under tre prosent av de kommunale inntektene i Norge. Staten og fylkeskommunene krever ikke inn eiendomsskatt. Hvorfor er skattetrykket på bolig så lavt? 

Hvorfor så lav boligskatt?

En årsak kunne vært at øvrige formuesobjekter er beskattet tilsvarende lavt. I så tilfelle kunne man argumentere for at eiendomsskatten måtte være lav for å hindre at husholdningene sparer for lite i bolig.

Men dette er overhodet ikke tilfelle i Norge. Avkastningen på andre spareformer, slik som aksjer eller bankinnskudd, beskattes som kjent vesentlig høyere enn avkastningen på bolig.

Norske husholdninger oppmuntres derfor til å vri sparingen sin mot bolig, og dermed utsette seg særlig for risiko for boligprisfall. Dette vet politikere godt, derfor ligger ikke forklaringen på dagens lave eiendomsskatt her.

Urimelige effekter?

En annen forklaring kunne vært at en innføring av eiendomsskatt i dag ville medføre urimelige effekter for alle de som har tilpasset seg dagens skattesystem ved å kjøpe (eller arve og beholde) store boliger. Enkelte vil rett og slett måtte flytte dersom eiendomsskatten brått spretter i været. Dette er en mer sannsynlig forklaring. Men like fullt virker den ufullstendig.

Det er ikke vanskelig å se løsningen på dette problemet: Man kan utforme overgangsordninger og gradvis innfasing av skatteøkningen. Regler for dette foreligger allerede. Skatten kan settes til mellom to og syv promille av takst, der satsen ved første gangs utskrivning skal være to promille og deretter ikke økes med mer enn to promille per år (eller tre promille hvis det samtidig innføres et bunnfradrag).

Sterke meninger

En tredje mulighet er at noen velgere har mer å tape på eiendomsskatt enn andre, og at disse står i veien for skatteendring. Interessekonflikten her er åpenbart til stede, og politiske partier er sterkt delt i spørsmålet om eiendomsskatt.

I spørreundersøkelser gjennomført i perioden 2003–2011 svarer, for eksempel, 2 prosent av Frp-representantene at de ønsker å beholde, innføre eller øke eiendomsskatten, mens 90 prosent av SV-representantene gjør det samme (Fiva, Hagen og Sørensen, 2014).

Det er lett å forstå hvorfor representantene fra fløypartiene har sterke meninger om eiendomsskatten, men det er uklart hvorfor partiene som representerer det store flertallet av velgere, med nokså gjennomsnittlig boligformue og inntekt, ikke ønsker effektivitetsforbedringen som eiendomsskatt kan tilby.

Skatt som smerter

Vi heller derfor mot en alternativ forklaring. Det er nettopp de to positive egenskapene nevnt i innledningen som gjør eiendomsskatten så politisk kostbar å innføre.

  • Fordi skatten er vanskelig å vri seg unna, vil den smerte for boligeiere.
  • Fordi den er så synlig, er alle klar over denne smerten.

Man kan gjerne kombinere økt eiendomsskatt med redusert inntektsskatt eller økte offentlige ytelser, men for den enkelte velger vil det i forkant være uklart hvor mye han tjener på dette. Kostnaden ved økt eiendomsskatt er imidlertid krystallklar: Velgeren får den svart på hvitt i brevs form.

Koblingen mellom synlighet og skatteaversjon har blitt utforsket. Marika Cabral og Caroline Hoxby studerer i sin artikkel «The hated property tax: Salience, tax rates, and tax revolts», hvorvidt synlighet hindrer eiendomsskatt. Kort sagt viser de at i USA er eiendomsskatten høyere i områder der det er vanskeligere å gjennomskue nøyaktig hvor mye man betaler i eiendomsskatt.

Kampen mot eiendomsskatt

I valgkampen i Oslo ser vi disse mekanismene i praksis. I sin kamp mot eiendomsskatt har Oslo Høyre lagd en nettside (neitileiendomsskatt.no) der velgeren kan fylle ut boliginformasjon og observere en fiktiv betalingsblankett lik den han ville mottatt dersom kommunen beskattet eiendom.

Arbeiderpartiet, på den andre siden, forsøker å synliggjøre gevinstene ved eiendomsskatt. I et utspill til blant annet Dagsrevyen 18. august forklarer Raymond Johansen at inntektene fra eiendomsskatt skal øremerkes til eldreomsorg og barnehageplasser. Skulle han bli valgt, har han selvsagt ingenting å tjene på å ha bundet opp pengebruken sin, men for å overtale velgerne til å akseptere eiendomsskatt kan denne typen øremerking være fornuftig.

Hvem vinner?

Hvordan vil dette slå ut? Klassekampens nyeste meningsmåling (publisert 19. august, gjennomført 10.–13. august) tyder ikke på at Raymond Johansen (Ap) vil bli ny byrådsleder til høsten. Foreløpig ser det derfor ut til at Høyre har lyktes bedre med å synliggjøre kostnadene av eiendomsskatt (en enkel jobb, kan man vel si) enn Arbeiderpartiet har lyktes med å synliggjøre gevinstene (langt mer krevende).

Men det endelige svaret får vi ikke før 14. september. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Klassekampen 25. august 2015. 

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på