Kulturminister Trine Skei Grande tar forbrukerens perspektiv på digitaliseringen, ikke perspektivet til dem som produserer kulturen.

Kronikk: Anne-Britt Gran om kultur

Kulturmeldingen hopper bukk over hvor kompleks og utfordrende den digitale revolusjonen er i kultursektoren; her er bare muntre muligheter og grenseløs optimisme.

Etter tiår med internett ser vi at digitaliseringen også svekker en rekke nasjonale aktører, ikke minst de skapende og produserende leddende i verdikjeden. Når det gjelder teknologiutfordringene i sektoren fremstår meldingen allerede som ute av tiden – en anakronisme.

Kultur fra sofakroken

Kulturminister Trine Skei Grande tar forbrukerens perspektiv på digitaliseringen, ikke perspektivet til dem som produserer kulturen. Se på all kulturen som nå har blitt tilgjengelig fra sofakroken!

Ingen er uenig i at forbrukerne er vinnerne i digitaliseringen. Da kulturministeren vokste opp i Overhalla i Nord-Trøndelag var det ikke mye kultur å få tak i, fortalte hun. Jeg forstår at sett fra Overhalla fortoner internettet seg som en eneste stor godteributikk.

Det er bare det at sofaen og det som fortæres der, samtidig er det største substituttet for det analoge kulturbesøket; fysiske kulturarenaer, hvis utgiftsposter er de største på Kulturdepartementets (KUD) budsjett.

Og butikkene befinner seg ikke i Norge. Det er spesielt California som stikker av med inntektene og big data om oss – som igjen styrker de globale aktørene i det norske markedet.

De digitale utfordringene

Selvsagt kjenner Grande til de digitale utfordringene. Hun har dessuten et helt departement til rådighet, samt et eget forskningsprogram i Forskningsrådet (KulMedia) som kan benyttes til å lage virkelighetsbeskrivelser av den svært kompliserte situasjonen både kultursektoren og den nasjonale kulturpolitikken står oppi nå. Hun har åpenbart bevisst valgt å fokusere kun på mulighetene.

Jeg er for muligheter. Digitaliseringen av Nasjonalbiblioteket (Bokhylla.no) og av museumssamlingene (Digitaltmuseum.no) er eksempler på veier å gå for å bygge digital offentlig infrastruktur.

Å droppe utfordringene er derimot en dårlig idé: Presise tilstandsbeskrivelser er helt nødvendige for å lage egnede strategier som kan ligge til grunn for kulturpolitiske beslutninger. Det er direkte ironisk at en melding som så til de grader hyller sin egen finansiering av kunnskap om sektoren, i så liten grad tar den i bruk.

Forbrukeren fra Overhalla

Teknologioptimismen til forbrukeren fra Overhalla går på direkte bekostning av de produserende kulturaktørene, som taper penger på digitaliseringen.

Da sikter jeg ikke kun til at de som skaper og produserer kulturen tjener (for) lite på Netflix og Spotify, men at internett nå er det største substituttet for potensielt sett enhver kulturaktivitet (å lese bok, gå på kino, teater og så videre).

De unge kommer sjeldnere opp av sofaen

Aldersgruppen 16–24 år kommer seg sjeldnere og sjeldnere opp av sofaen, noe Statistisk sentralbyrå har dokumentert i de siste to kulturbarometrene (2013 og 2017).

«Hadde hele Øyafestivalen blitt streama hadde jeg sett den hjemme, det er så jævlig slitsomt å være på festival», som en av mine studenter siterte en kompis på i en forelesning.

De svikter også kinoen, samtidig som det er denne aldersgruppen som tradisjonelt har gått oftest på kino. Film kan strømmes hjemme hele tiden, noe forbrukerne foretrekker, samtidig som filmprodusentene tjener mest på kinobillettene og lite på strømmetjenestene.

Dette er en digital utfordring for filmbransjen, redegjort for i filmutredningen for KUD fra 2018 (Gaustad, T. et al. «Utredning av pengestrømmene i verdikjeden for norske filmer og serier»).

Digitalisering reduserer mangfoldet

I en survey i den kommende musikkutredningen for Kulturdepartementet ( BI: CCI og MENON, januar 2019) sier én av tre musikere i sjangerne pop/ rock og jazz seg enige i påstanden: «Inntektsnivået mitt fra strømmetjenestene bidrar til at jeg gir ut mindre innspilt musikk nå enn tidligere».

51 prosent var enige i at «De algoritmebaserte anbefalingene i musikkstrømmetjenestene reduserer mangfoldet i den musikksjangeren jeg tilhører», mens kun ti prosent var uenige.

Mangfold er et overordnet samfunnsmål i meldingen (…der mangfald, skaparkraft og kreativitet er høgt verdsett. s. 37).

Hvordan skal dette «verdsatte mangfoldet» i kultursektoren opprettholdes og styrkes når norskandelen går ned i det vi konsumerer digitalt og en rekke kulturaktører risikerer å gi opp å produsere under rådende digitale og algoritmiske vilkår?

Noen titalls millioner til kreativ næring og noen private pengegaver løser ikke alle de strukturelle digitale utfordringene i kultursektoren.

Hjertesukk om desentralisering

Til slutt et lite sukk om regionreform og desentralisering av kulturpolitikken. Det handler i et fugleperspektiv også om digitalisering og globalisering: Norge er et lite land med utrolig få folk og enda færre folk med kunst- og kulturkompetanse.

Sammenlignet med regioner i EU-sammenheng, er Norge folketallsmessig knapt på regionstørrelse. I møte med digitale og globale utfordringer og ditto konkurranse er Norge i grunnen «regionalisert» nok.

Staten bør snarere styrke enn svekke sin tilstedeværelse i kultursektoren; det er den sikreste måten å opprettholde et estetisk mangfold på i hele landet.

Det er dårlig timing for både den voldsomme teknologioptimismen til kulturministeren og den kulturpolitiske regionaliseringsiveren nå.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Klassekampen 30. november 2018 med overskriften «Kultur, sett fra Overhalla».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor Anne-Britt Gran, Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på