Mennesket er et relasjonelt vesen. Det må vi ta hensyn til når vi utvikler organisasjoner og byer.
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
I årets første uke fikk jeg besøk på jobb av lederen for et arkitektkontor. Han søkte svar på et av de mest grunnleggende filosofiske spørsmålene: Hva er et menneske? Kontoret hans skal gi råd til en av landets største byer om hvordan den bør utvikles de neste tiårene, til borgernes beste.
I forkant av dette arbeidet ønsket han altså en oppklaring om hva det egentlig vil si å være et menneske. Det finnes noen antagelser i omløp om menneskets egenart. De bygger på århundrer med filosofisk og vitenskapelig grubling. Arkitekten ønsket å bygge rådene om byplanlegging på en best mulig forståelse av hva det vil si å være et menneske. Derfor satt vi oss ned til en filosofisk prat.
- Se videoforelesning med Øyvind Kvalnes: Førstehjelpskurs i filosofi og etikk
Kjenn deg selv
Startpunktet for å undersøke hva et menneske er, kan være selverkjennelse. Hva vil det si å være meg? Sokrates sitt motto var «Kjenn deg selv». Det blir som oftest tolket i en individualistisk retning. Den som skal bli kjent med seg selv, bør finne en øde plass. Steng ute alle sosiale forstyrrelser, og kjenn etter hvem du er.
Idéhistorikeren Guttorm Fløistad har påpekt at Sokrates trolig var mer opptatt av de relasjonelle betingelsene for menneskelig eksistens. «Kjenn deg selv» betyr i så fall å se seg rundt i eget fellesskap og reflektere over sin rolle her. Hva betyr jeg for andre mennesker? Hva betyr andre mennesker for meg? Hvilken rolle har jeg i dette fellesskapet?
Den sokratiske grunntanken er at mennesket er et relasjonelt vesen. Du blir kjent med deg selv ved å være sammen med andre.
- Les også: Snakk med sjefen!
Skapt for sammenkobling
Mer enn to tusen år etter Sokrates har hjerneforskere kommet til samme innsikt. De har undersøkt hjerneaktiviteten hos mennesker som opplever adskillelse fra andre, og forbløffes over resultatene.
I boken Social: Why Our Brains Are Wired to Connect skildrer Matthew D. Lieberman hvordan hjernene våre er skapt for sammenkobling. Sosial isolasjon bryter oss ned. Å miste eller komme bort fra nære venner kan være like smertefullt som å få kuttet av en arm.
Forskerne skildrer hvordan det å være menneske innebærer å tilhøre et sosialt nettverk som på sitt beste er preget av støtte og samarbeid. Hver enkelt trenger den energien som bare er tilgjengelig gjennom jevnlig kontakt med andre.
En annen som kom til denne innsikten er pønkelegenden Joe Strummer. «Uten andre er du ingenting», sier han i dokumentaren som Julien Temple laget om ham etter hans død. Dette var en musiker som i flere år var hard og avvisende mot folk i omgivelsene sine, og som rakk å angre.
Selvoppfyllende antagelser
Ved handelshøyskoler rundt om i verden får studentene fremdeles høre at et rasjonelt menneske er et vesen som søker å maksimere sin egeninteresse. Det ligger i menneskenaturen å hente ut maksimal individuell vinning i enhver situasjon.
Denne grunnantagelsen i økonomifaget formidles til unge studenter, og former deres selvforståelse og innstilling til andre. Den indiske ledelsesforskeren Sumantra Ghoshal har advart om at den kan bli selvoppfyllende. Hvis vi forteller unge mennesker at de er vesener som maksimerer egeninteresse, så blir de slik.
Adam Smith (1723–1790) hevdet at vi ikke kan regne med at slakteren, bryggeren og bakeren er motivert av godvilje for andre folk, men at det er egeninteressen som driver dem.
Over kafébordet protesterer arkitekten. Faren hans er baker, og nekter å slutte med det, for hvem skulle da sørge for at folk får kvalitetsbrød på bordet? Her er det godvilje til stede, og ikke bare et snevert ønske om å sørge for seg selv og sine egne.
Fremtidens byer og organisasjoner
Med støtte hos Sokrates og hjerneforskningen kan vi si at mennesket dypest sett er et relasjonelt vesen. Det mest naturlige for et menneske er å søke kontakt med andre for å gi og motta støtte og energi (for ikke å si kjærlighet). På vårt beste etablerer vi konstruktive allianser, og skaper små og store samarbeidsmirakler.
En ting vi vet om menneskelig adferd som er spesielt relevant for arkitekten, er at den smitter. På godt og vondt blir det gjerne mer av de handlemåtene vi ser rundt oss. Dette er vesentlig innsikt for ledere og andre som skal forme fremtidens sosiale møteplasser og organisasjoner.
Byrom og bygninger som legger opp til sosial kontakt, kan bidra til at de ypperste trekkene ved å være menneske kan feste seg og bli en naturlig del av hverdagen til folk som ferdes der.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 21. januar 2019 (og på nett dagen før).
Tekst: Filosof og førsteamanuensis Øyvind Kvalnes, Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.