Våre politiske ledere vil stanse klimaendringene, men uten å betale prisen. For olje- og gassvirksomheten skal fortsette som om ingen ting hadde hendt.
KOMMENTAR: Knut Anton Mork om økonomi
Jeg reagerer virkelig når jeg hører politikere sier at oljeinntektene er nødvendige om vi skal bevare velferdsstaten. Det må jo bety at en fungerende velferdsstat er umulig å opprettholde for land som ikke har ekstraordinære naturressurser.
Jeg hørte en gang om en mann som bad en psykiater om hjelp til broren hans, som trodde han var ei høne. Psykiateren svarte oppmuntrende at han nok kunne få broren til å forstå han var et menneske igjen. «Så fint», sa mannen, lettet. «Men du skjønner – det er bare det at vi trenger altså de egga!»
- Les også: Smartest for kloden
Har stilt seg i spagaten
Med denne smule munterhet vil jeg denne gangen sette søkelys på den spagaten vår regjering har stilt seg i – med støtte fra ledende opposisjonspartier – mellom høye klimaambisjoner og fortsatt full satsing på olje- og gassvirksomhet.
Vi skryter av elbilene våre, men ignorerer elefanten i rommet. For olje- og gassvirksomheten skal fortsette som om ingen ting hadde hendt.
Det er kanskje galskap, men vi trenger jo de egga.
- Les også: Neste nedtur kan bli alvorlig
Velstand andre bare kan drømme om
«De egga» har selvfølgelig gitt oss en velstand som de fleste andre bare kan drømme om. Men jeg reagerer virkelig når jeg hører politikere sier at oljeinntektene er nødvendige om vi skal bevare velferdsstaten. Det må jo bety at en fungerende velferdsstat er umulig å opprettholde for land som ikke har ekstraordinære naturressurser.
I det aller minste virker dette en smule nedlatende overfor våre nordiske naboer.
Men argumentene for å fortsette å pumpe olje stanser ikke der. For ifølge oljeentusiastene vil ikke nedbremsing av norsk olje- og gassproduksjon hjelpe det globale klimaet det aller minste, fordi andre land da raskt vil fylle gapet vi etterlater oss.
En artikkel i Samfunnsøkonomen nr. 3-2018 (side 39-51), skrevet av ti ledende økonomer, avviste dette argumentet ganske grundig. De vedgikk selvfølgelig at andre vil ønske å øke sin oljeproduksjon om vi kutter vår. Men det er i så fall fordi det norske kuttet presser prisen oppover. Og høyere pris gir lavere etterspørsel, som da produsentene må innrette seg etter.
Oljeentusiastenes kronargument
Den nevnte artikkelen nøyde seg ikke med dette argumentet. Men la meg gå videre med det jeg oppfatter som oljeentusiastenes kronargument. Det går ut på at verden vil ha behov for olje i lang tid fremover, og at det da er bedre at vi produserer den under våre strenge krav til klimautslipp i produksjonsprosessen.
Her har jeg for det første problemer med begrepet «behov». Tilgang til fossilbrensel er ikke et grunnleggende menneskelig behov. Derimot forstår jeg godt at den globale etterspørselen etter olje er høy og vil fortsette å være det så lenge den ikke dempes av pris, ny teknologi, avgifter eller andre tiltak. Men dempes kan den altså, og dempes bør den.
Men er vi ikke verdensmestre i renslig oljeproduksjon?
Her er jeg faktisk ikke helt sikker. For selv om vi har utstyrt oss med kraftledninger fra land og det hele, må vi huske på at produksjonen av olje og gass på norsk sokkel krever omfattende investeringer, som innebærer store leveranser fra industrien på fastlandet. Der gir de også opphav til betydelige utslipp, som ikke tas med i oljeselskapenes utslippsstatistikk.
Nå er riktig nok industrien del av såkalt kvotepliktig sektor, slik at økte utslipp fra oljeinvesteringer vil måtte kompenseres av kutt i annen industrivirksomhet ett annet sted i EØS-området. Men kunne ikke de kvotene ha kommet til bedre nytte andre steder, for eksempel til produksjon av solpaneler?
En økonomi uten olje- og gassproduksjon
Alt dette får meg til å mene at vi snarest for alvor bør begynne å forberede den store overgangen til en økonomi uten olje- og gassproduksjon.
Et første skritt bør være å avskaffe refusjonsordningen for ulønnsomme investeringer, som i realiteten er en urimelig subsidiering av risiko. Dernest bør tildeling av nye felt bremses, for ikke å si stanses.
Og ikke minst må vi tenke langt mer alvorlig på hvordan vi kan klare overgangen til ny virksomhet uten å havne i ei langvarig bakevje slik Finland gjorde etter kollapsen i Nokia. Det tror jeg vil kreve adskillig mer enn fødselshjelp til it-gründere, men det får jeg komme tilbake til en annen gang.
Jeg har ingen illusjoner om at det blir lett. Men vi må lære å klare oss uten de egga.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om økonomi i Dagens Næringsliv 14. februar 2019 (og på nett dagen før).
Tekst: Knut Anton Mork, professor ved NTNU og professor II ved Handelshøyskolen BI.