Å utvide permitteringsperioden til 52 uker kan gi redusert verdiskaping og velferd på sikt.

Flere har den siste tiden tatt til orde for ytterligere oppmyking av permitteringsregelverket. Et forslag er at maksimumsperioden økes fra normalt 26 til 52 uker og at vi som fellesskap gjennom staten dekker kostnadene i permitteringsperioden. Det er imidlertid usikkert om dette er bra for langsiktig verdiskaping, for velferd eller for arbeiderne det gjelder.

Begrense antall konkurser

Hovedargumentet for en utvidelse av ordningen, slik vi forstår det, er omtrent som følger: Noen bedrifter som tidligere var lønnsomme, har i dag svakere utsikter som følge av koronaepidemien. Særlig gjelder dette innen reiselivsbransjen der det virker usannsynlig at kundene vender tilbake før en vaksine eller god behandling foreligger. En utvidelse av permitteringsordningen vil da begrense antall konkurser mens pandemien varer.

For eierne av en bedrift er det åpenbart gunstig å kunne permittere over en lang periode mens kostnadene dekkes av fellesskapet. Når bedriftene har mulighet til å permittere nær kostnadsfritt, gir det enkeltbedriften økt fleksibilitet. Fordi kostnaden ved eventuelle permitteringer bæres av fellesskapet, skjermer det bedriftens eiere delvis for tap.

Permitteringer kan gi store kostnader

For samfunnet derimot kan permittering over en lang periode gi store kostnader. For lang permitteringsperiode vil virke sementerende på arbeidsmarkedet, de permitterte bedriftene vil ofte i praksis båndlegge arbeidskraften og dermed hindre omstilling. Offentlige finanser blir også skadelidende ved at deler av befolkningen mottar ledighetstrygd i en lengre periode enn de ellers ville ha gjort.

Offentlige støtteordninger som en utvidelse av permitteringsordningen, krever skattefinansiering i fremtiden. Skattefinansiering er kostbart fordi det svekker lønnsomheten ved å jobbe og skape verdier. Typiske beregninger tilsier at for hver krone staten bruker, må minst en krone og tyve øre skapes for å dekke kostnaden.

Redusert omstilling

Redusert omstilling er kanskje enda viktigere. Dette er særlig relevant hvis alternativet til permittering er at bedriften sier opp arbeidstageren. En oppsagt arbeidstager forventes i betydelig større grad enn en permittert arbeidstager å søke for å finne alternativt arbeid, og til en viss grad også å flytte om det kreves for å få en ny jobb. Over tid er en slik omflytting av arbeidskraften viktig for å sikre at arbeiderne er ansatt der de skaper størst mulig verdier.

I andre tilfeller kan alternativet til oppsigelse ved permitteringsperiodens utløp være at den ansatte tas tilbake i bedriften. Sett fra samfunnets side er dette ønskelig hvis arbeidstageren skaper mer verdi som ansatt enn som oppsagt. Dette vil trolig gjelde i de fleste tilfeller der arbeidsgiver faktisk velger å beholde arbeideren.

Her er utvidet permitteringsperiode problematisk. Ordningen gir bedriftene sterke incentiver til å la arbeidstagerne forbli permittert fordi andre betaler regningen: Arbeidstageren selv bærer en kostnad lik forskjellen mellom lønn og ledighetstrygd, mens ledighetstrygden dekkes av det offentlige med tilhørende skattefinansieringskostnader på toppen.

Så kan man jo stille spørsmålet om det er behov for omstilling i disse koronatider. Til dette vil vi først si at her er usikkerheten høy. Den økonomiske aktiviteten falt raskt når koronakrisen kom, og kan øke raskt når den går over. Videre vil fremvekst av nye jobber og behov for å flytte arbeidskraft påvirkes av politikken som føres. Nye jobber kommer ikke av seg selv, de skapes. Det er mer attraktivt å skape nye jobber hvis man vet at gode arbeidstagere står klare. Forlenget permitteringsperiode med medfølgende båndlegging av arbeidskraften kan dermed svekke incentivene til å skape nye jobber, og også på den måten gjøre omstilling vanskeligere.

Brede samfunnsøkonomiske gevinster

Nettopp fordi omstillingsbehov er usikkert, tror vi følgende paradoks kan være nyttig å ha i mente: Det er nettopp når forlenget permitteringsperiode medfører store kostnader for samfunnet, bedriftene har særlig behov for ordningen. Hvis muligheten for å finne nye jobber er lav, og gevinsten ved omstilling tilsvarende liten, vil arbeidstagerne uansett være tilgjengelige hvis dagens bedrifter ønsker dem tilbake etter at koronaproblemene er over. Dette endres ikke av at arbeidskraften sies opp heller enn permitteres i dag. Det er når arbeidstagerne kan finne alternativt arbeid, og omstilling derfor er særlig verdifullt, at dagens bedrifter tjener på å båndlegge dem gjennom permitteringer.

Det vi da sitter igjen med som eneste argument for en forlengelse, er at tiltaket kan hindre konkurser ved å frigjøre bedrifter fra lønnsforpliktelsen under en oppsigelsesperiode. Dette vil gjelde de bedriftene som har høy belåningsgrad, liten evne til å nyttiggjøre seg av arbeidskraften under oppsigelsesperioden og ikke kan eller vil lånefinansiere lønnsforpliktelsen. Slike tilfeller forekommer helt sikkert, men det er betimelig å spørre hvor kostbart det er for samfunnet at akkurat disse bedriftene må rekapitaliseres eller legges ned. Disse konkurskostnadene må så veies mot de brede samfunnsøkonomiske gevinstene ved omstilling og bespart skattefinansiering som vi har skissert over.

Er det slik at utvidet permitteringsperiode tjener samfunnet mer enn det koster? Vi tror svaret er nei.

Referanse

Innlegget ble først publisert 01.07.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på