Staten bør ikke forsikre kapitalinntekter. Fasit etter koronakrisen vil trolig vise hvorfor – for sent.
Det siste året har jeg og mine kolleger Espen Henriksen og Espen Moen forsøkt å formidle hvorfor det er grunnleggende feil av staten å forsikre kapitalinntekt. Dette gjelder selv i en økonomisk krise som den nåværende.
Etter norsk økonomisk politikk å dømme, har vi ikke fått det store gjennomslaget.
Det er kanskje ikke så rart. Når akademikere sier at det ikke er statens rolle å dekke eiernes tap i en pandemi, høres det kynisk ut. Som Kjersti Aastad fra NHO Reiseliv skriver i DN lørdag, virker det som om vi setter milliarder foran menneskeliv og heller spiser knekkebrød enn restaurantmat.
Eller som fetteren min sa etter å ha lest et av våre innlegg i høst:
– Hadde jeg ikke kjent deg, ville jeg stoppet å lese når du argumenterer med at noe er en robust innsikt fra økonomisk teori.
Mennesker, ikke milliarder
Vi sliter tydeligvis med formidlingen. I nesten alt vi har skrevet, har vi nemlig sagt at økonomisk politikk skal sikte mot å forsikre arbeidsinntekt, ikke kapitalinntekt. Vi burde kanskje sagt «mennesker, ikke milliarder».
At staten bør forsikre folks lønn, er nær alle samfunnsøkonomer enige om, fordi det følger av en presis faglig begrunnelse: Markeder for lønnsforsikring fungerer dårlig i praksis. Private forsikringsselskap vil frykte å uforvarende tiltrekke seg arbeiderne med dårligst lønnsutsikter, og arbeidere kan vanskelig forsikre seg selv ved å spre arbeidsinnsatsen tynt utover ulike markeder.
For kapitalinntekt er ting annerledes. Først og fremst fordi investeringer kan spres utover. Eieren av en stor bedrift kan selge aksjer i eget selskap og bruke midlene til å finansiere egen virksomhet eller kjøpe seg opp i andre, med en annen risikoprofil. Velger eieren å ikke diversifisere slik, og kanskje satse tøft med høy gjeld, vil det typisk kaste ekstra godt av seg når eget marked går bra. Men inntreffer et sjokk til egen sektor, vil denne strategien gi ekstra tap.
Kontantstøtteordningen er dårlig
For skrivebordsøkonomer flest er det derfor helt ok at investorer blir rike av å ta stor risiko mot spesielle bransjer, såfremt de også bærer tapet når bransjene deres treffes av voldsomme sjokk – som en pandemi. Kreves friske midler, får eierne selge eiendeler eller låne. Om det ikke er nok, får de overlate videre drift til nye eiere som taklet sjokket bedre. Konkurs og skifte av eierskap betyr ikke opphør av drift.
Regjeringens kontantstøtteordning, nylig utvidet med fire milliarder kroner, er dårlig fordi den hindrer at dette skjer.
Argumentet ovenfor, at eiere kan utstede aksjer og spre risikoen sin, er urealistisk for eiere av små bedrifter. For en bartender som jobber i selveid bar, er skillet mellom kapitalinntekt og arbeidsinntekt noe kunstig. Til dels av den grunn vil det også være vanskelig, og iallfall dyrt, for vedkommende å låne penger av banken.
Støtte til mindre bedrifter kan være berettiget
Selv bak skrivebordet vet økonomer dette. Det er derfor Henriksen, Moen og jeg i alle våre innlegg har vektlagt at støtte kan være berettiget til små bedrifter. Det handler om mennesker – arbeidsinntekt – og ikke milliarder – kapitalinntekt.
Dessverre er kontantstøtteordningen rettet mot milliarder. Dens støttebeløp øker med mottagerens omsetningsfall og kostnader. Indirekte betyr dette mer støtte til de store. Det finnes noe avkortning når støttebeløpene er høye, men disse ligger hinsides det som skiller små fra store bedrifter. Som Ole-Andreas Næss har dokumentert og forklart i DN, går mye av koronastøtten til noen få, store konsern.
Hva skjer når staten ukritisk sosialiserer tapte kapitalinntekter? Her er noen økonomiske prediksjoner som vil testes i årene fremover.
- En del bedrifter som av markedsmessige grunner tjener på pandemi, vil vise seg å ha fått statlig støtte i tillegg. Dette fordi de kan permittere billig og søke om kontantstøtte i periodene med nedstenging. Særlig vil dette gjelde i markeder der kundene lett kan flytte kjøp over tid, slik som sportsutstyr og interiør.
- Bedrifter som sliter av andre grunner enn pandemi, vil ha mottatt store støttebeløp.
- Straks pandemien er over og det er trygt å gi gass, kommer et konkursras. Kreditorer som har latt insolvente bedrifter med permitterte arbeidere overleve for å hente inn kontantstøtte, vil trekke ut pluggen når støtteprogrammene er over.
- Store konsern tett på kapitalmarkedene vil ha tapt mindre i koronakrisen enn det som er normalt i store kriser. Særlig gjelder dette banker og eiendomsselskap.
- Mer risikable forretningsmodeller brer seg. Høy gjeld og lite risikospredning lønner seg når staten dekker tap, men ikke inndrar gevinst. Er du liten og mangler mulighet til å låne? Lykke til i konkurransen med dem som kan.
- Køen av næringslobbyister til Stortinget vil trolig vokse.
Selv om jeg har skrivebord, prater jeg med både arbeidsfolk og kapitalister. Det kan hende de bare vil slippe synet av knekkebrødsmulene i skjegget mitt, men de later til å forstå poengene over. Det er fornuftig å forsikre mennesker, ikke milliarder.